Uniform og pastortjeneste

Er det lurt for en pastor å bruke eller ikke bruke prestekjole under gudstjenesten, og presteskjorte ellers? På mange måter er svaret litt gitt ut fra hva som er vanlig i den kulturen en arbeider. I Norge er det en del av vår mangehundreårige tradisjon. Jeg har bodd i Israel der det stort sett ikke var vanlig i de messianske forsamlingene og jeg hadde det utmerket, både som tilhører og som taler.

Men i tillegg til dette med kultur, så kan størrelsen på virksomheten har noe å si også. Jo større noe er, jo viktigere er det å tenke om en "rolledrakt" bidrar til en god trygghet. I en liten husmenighet vet alle ganske kjapt hvem som har hvilken rolle, men det krever litt skikkelig personfokus i en større menighet for at nye straks skal forstå i kraft av hvilken rolle en gjør en tjeneste. Om familielegen kommer hjem til dere for å behandle et barn så trengs ikke hvit frakk. Men hvordan ville du oppleve det om du kom på et sykehus der leger og sykepleiere ikke brukte "rolledrakter", men gikk i sitt egen tøy. Du ville være utrygg på hvilke fullmakter de hadde som kom og satte sprøyter på den syke. Det ville ikke bli bedre om politiet ikke brukte uniform heller når de var på oppdrag. Tvert imot er det uniformert synlig politi som skal til for å bidra til tryggheten.

En gang fløy jeg et amerikansk flyselskap der flyvertene har en uniform som er grå bukser og blåstripete skjorter, og ingen logo. De er med andre ord kledd helt likt som en stor del av de forretningsreisende. Jeg trodde først en av mine medpassasjerer bare tok seg til rette på flykjøkkenet og ble urolig, før jeg regnet meg frem til at dette var slik uniformene her så ut.

La meg gi et fersk eksempel. Jeg havnet tilfeldigvis på en større spennende menighetskonferanse i Phoenix. Vi var 1000 stykker der. Der var det forskjellige folk som var utkledd for å tiltrekke seg oppmerksomhet og hjelpe folk med å finne frem. "Det er hovedpastor her" fikk jeg vite om en som sto med store Disney-hansker med 4 store fingre slik det er i tegneserier. Han sto og geleidet folk som trengte å finne frem. Her gikk flere andre med morsomme klovneinspirerte kledninger og hjalp til. En av dem en yngre blid type med en frosk på hodet.
På kveldens nattverdsgudtjeneste var vi ca 1000 til stede på en fin kveldsgudstjeneste. Formen og stilen er anderledes enn jeg er vant med, og det er helt greit. I tråd med den "casual" stilen stilte den blide yngre typen opp og ledet nattverdsdelen i skjorte og bukse, men denne gang uten frosk på hodet. Det måtte altså også være en av pastorene i menigheten, det var i alle fall det jeg regnet meg frem til. Mitt spørsmål er derfor: han brukte klovneuniform på hodet om formiddagen for å vise at han ikke var en av deltakerne og at han hadde en rolle å hjelpe oss. Men om kvelden hadde han ingen uniform og jeg bare måtte anta at han hadde fullmakt til å lede nattverdsdelen.

Vårt norske problem er at vi har sett på bruk av prestekjole/presteskjorte som et tegn på høykirkelighet. Det er for snevert perspektiv.

Har du hørt om Chuck Tempelton og Bron Clifford?

Dette stykket gjengir jeg med tillatelse fra Stephan Christiansen, pastor i Jesus Church. Veldig, veldig viktig stykke.
Torkild Masvie

I 1945 var det tre fantastiske unge evangelister som kom på banen i Amerika. Chuck Tempelton ble ansett som den mest begavede og talentfulle unge mannen i landet, når det kom til forkynnelse av Guds Ord. I en artikkel hetende ”Hvem blir mest brukt av Gud nå?” (– som vel bare amerikanere kunne finne på å publisere!) blir nettopp Tempelton utpekt. Bron Clifford ble allikevel trodd å være ”den mest kraftfulle predikant man hadde sett på århundrer.” Han var bare 25 år gammel, men tusenvis kom for å høre ham preke. Han berørte flere liv, påvirket flere ledere og hadde flere ”rekorder” når det gjaldt å samle folk , enn noen annen på hans alder i Amerikas historie. Han var en flott ung mann, og Hollywood var etter ham for å få ham med i sine filmer.

1945. Tre unge evangelister. Hvordan har det seg at du bare har hørt om den tredje av disse? Billy Graham. 95 år gammel.

Fem år senere var nemlig Churck Templeton, som ble vurdert som en vel så god predikant som Graham, ute av tjenesten. Han gikk for en karriere som kommentator i radio, tv og aviser, og han definerte seg ikke lenger som en troende.

Ni år senere hadde Bron Clifford mistet sin familie, sin tjeneste, sin helse, og til slutt sitt liv. Alkohol og økonomikk uansvarlighet hadde tatt ham ned. Han forlot kona si og to barn, og 35 år gammel døde denne engang så framgangsrike predikant av ødelagt lever på et nedslitt motell. Hans siste jobb var å selge bruktbiler.

1945 – tre fantastiske evangelister. Ti år senere var bare en av dem i tjeneste.

”I det kristne livet er det ikke hvordan vi begynner, men hvordan vi fullfører som teller”, skriver Steve Farrar i boken ”Finishing Strong”, der disse historiene er hentet fra. Forfatteren siterer også Dr. Paul Beck som sier: ”Det er min observasjon at bare en av ti som starter ut i fulltidstjeneste for Herren når de er 21, fortsatt er på det sporet når de fyller 65. Enten så blir de ”skutt ned” moralsk, eller av mismodighet, av liberal teologi eller fordi de blir besatt av å tjene penger. Av en eller annen grunn blir en av ti borte.” Farrars konklusjon er at det er utholdenhet som skiller gutter fra menn, og som avgjør om man vil fullføre sterkt. ”Det er et maraton, et langdistanseløp.” Jeg vet ikke hvordan dette ser ut her hjemme, men jeg kjenner personlig mellom 40-50 pastorer, misjonærer og evangelister som virkelig har blitt brukt av Gud, men som i dag ikke er i tjeneste lenger. Dr. Becks beskrivelser av årsaker, stemmer nok godt her hjemme også. Deres stemmer har blitt borte. Det fyller en med stor ydmykhet. Den som står, se til at han ikke faller.

I november hadde Billy Graham det som trolig var hans aller siste nasjonale kampanje; den solide evangeliepresentasjonen ”My hope” som tok de gode nyhetene til nye millioner. ”Husk på deres veiledere, dem som har talt Guds Ord til dere. Følg etter deres tro og legg merke til utgangen av deres ferd”, sier Hebreerne 13.7. Våre forbilder bør være gamle damer og herrer som har tjent Gud et langt liv, og som fortsatt ”brenner for Jesus.”

Stephan Christiansen.
Publisert i Dagen 10 februar 2014.

Gjengitt her med velvillig tillatelse fra Stephan Christiansen, pastor i Jesus Church.

Ord er ikke nok

Kunsten er en viktig del av formidlingen til alle tider. Med kunsten kan en tale til mer enn hodet. En kan tale til hjertet.

Ett eksempel på dette er: Hvordan skal en formidle til det moderne mennesket at det lille barnet er uendelig verdifullt og elsket av Gud fra en celle stor? Hvordan skal en få hjertet til å gripe Jesu egne ord: "Pass dere for å forakte en eneste av disse små! For jeg sier dere: De har sine engler i himmelen som alltid ser min himmelske Fars ansikt."

Til høyre er en kvinnes fremstilling av en skytsengel som beskytter et lite menneskebarn. Det er laget med bryllupspynten fra hennes eget bryllup.
Det inngår i en ny billedserie på facebooksiden til Elsket av Gud

Oppstart-menighet/forsamling 
og skikkelig menighet/forsamling

Det er gått inflasjon i menighetsbegrepet. En feirer at en driver med menighetsplanting og lager flotte statistikker. Men bak endel av dette ligger det noen ganske løse og svært moderne menighets/forsamlingsdefinisjoner som også inkluderer grupper som har for små ambisjoner, og som bare dekker litt av tiden og litt av de kirkelige funksjonene. Når vi skal plante menigheter i det postkristne Europa gjelder det å kjøre full pakke, med alt det innebærer av å være skikkelig menighet som dekker hele året, alle kirkelige funksjoner, og ikke noe mindre.

En skikkelig bibelsk menighet/forsamling er et felleskap av kristne som:
1) møtes ukentlig
2) som har kristen forkynnelsen, dåp og nattverd
3) som sammen feirer de kristne høytidene som jul, påske og pinse

I tillegg, kreves det at menigheten dekker kirkelige behov som:
4) konfirmasjon
5) bryllup
6) begravelse

Alt dette går sammen med det diakonale felleskapsarbeidet og det utadrettede evangeliserings og misjonsarbeidet.

Noen av oss ser at vi ikke kan greie å starte full pakke med en gang, men da skal vi være ærlige og si at det ikke er fullverdig menighet som er startet. Så kan vi melde om dette er midlertidlig og at vi har som mål å få etablert en fullverdig menighet, eller om det er denne menighet-light varianten vi har som mål å drifte.
Mitt forslag til den viktige organisasjonen DAWN er på denne bakgrunn å rydde statistikkene og skille mellom fullskala menighet/forsamling og oppstartgrupper som ennå ikke skal i samme statistikk over plantede menigheter. En slik statistikkrydding vil gjelde Messiaskirken. Vi har menighetsarbeide i Oslo, Bergen og Volda. Oslo har hatt ukentlig gudstjeneste hver eneste søndag siden november 2005. Bergen har søndagsgudstjeneste gjennom studieåret, men ikke juli, jul og påske. Volda har ukesamling, og månedlig nattverdgudstjeneste onsdager gjennom studieåret. Disse tre stedene med menighetsarbeide hører, etter min mening, ikke hjemme i samme statistikk. Hvilken nytestamentlig menighet finner vi som tok fri jul, påske og tok menighetssommerferie, og som ikke hadde ukentlige samlinger? Europa trenger menigheter som kan gi folk et ukentlig helårsfelleskap, ikke noe mindre, og jeg skal jobbe så hardt jeg kan for at vårt arbeide i Bergen og Volda skal få ukentlig, helårsmenighetsarbeide så snart vi er klare for det.

Smått er best

Små grupper og menigheter har gjennomgående bedre vekststatistikk enn store. Jeg studerte kirkevekst på Fuller i USA. Der sa foreleser Peter Wagner: det nest beste som kan skje i en menighet er kirkesplittelse, det beste er menighetsdeling. Det hang sammen med statistikkene som viser at store menigheter bruker en større del av ressursene på å drifte menigheten, enn det de bruker på å pleie kontakter med de som ikke er en del av menigheten. I en stor menighet har en det strålende fordi en kommer dit for å møte andre en kjenner. Og når en treffer dem har en det bra. En trenger ikke flere. Det er derfor best å dele store menigheter i små enheter om en virkelig ønsker få nye med i menighetsflokken. Statistikken viser at små menigheter som hovedregel vokser mer enn de store.

En liten gruppe er konstant sulten på vekst. En føler at en må være flere. En er på leting etter nye som kan komme med. Og nye som kommer med er en gave og vedkommende blir sett.

Jeg så det som studentprest i Tromsø og NordNorge på 1980-tallet. Studentgruppa i Tromsø hadde en hyggelig vekststatistikk av nye som kom med. Så besøkte jeg gruppa på Nesna der det var en bibelgruppa på 5. De fikk i løpet av året med en til som ble kristen. Dermed var de 6. De følte selv ikke det var så storveies det de hadde som resultat, men i virkeligheten var veksten på Nesna prosentvis større enn den var i Tromsø. Det betyr at om jeg kunne delt opp gruppa i Tromsø i små felleskap med 5 personer i hver, og hver gruppe fikk med en mer, så hadde Tromsø vokst kraftigere enn vi nå gjorde.

Men vi hadde det veldig fint i felleskapet i Tromsø. Og vi har det fint i menighetsfelleskap der vi er mange. Det vet jeg. Jeg har vært medlem av en menighet i USA, en med 600 til gudstjeneste. Men vekstfaktoren prosentvis blir ikke så stor i store menigheter. Smått er best om en er opptatt av evangelisering og misjon.
Så for misjonens skyld skal de av oss som er med i menighetsfelleskap som ikke er så store, bruke de fantastiske muligheter dette gir til å bringe nye inn i felleskapet med Jesus i menigheten.

Bibelsk kristendom kan bare overleve i byene

I byene er det rom for subkulturen, men bygdene har vært monokulturer. Det vil si at i bygda skal du går i takt og skiller deg ikke ut.  Du stigmatiseres og kalles fort en sekt om du skiller deg ut på bygda. Men byen har så mye folk at ulike spesialinteresser har nok tilhengere til å lage et levedyktig miljø. Ennå har endel bygder hatt en god kristen monokultur. En har hatt en god menighet med god prest, og der er det alle i bygda får sine barn døpt, en blir konfirmert, begravet. Men jeg har levd lenge nok til å se skifte i flere bygder: en får en ny heller dårlig prest, og da er det for omkostningsfullt å starte et nytt menighetsfelleskap. En blir en utbryter og en sekt. En vil få skillene som går midt mellom venner og familie. Så da orker en ikke. Bygda er gått over til å få en monokultur som står i veien for å etablere en ny god bibelsk menighet.

Men i byen, der er det rom for å være anderledes. Der er ingen monokultur.  Der i byen kan vi etablere levedyktige menigheter som står for bibelsk kristendom, for de personlige omkostningene er såpass lave at det er mulig å samle folk som tør være med. Utstøtelsesmekanismene som bygda bruker for å parkere de som er anderledes er ikke i byene. Byen er ikke så gjennomsiktig som bygda.  Dessuten krever det et visst antall mennesker for å drifte en menighet som skal samles hver søndag. Det kreves en veldig liten promille av bybefolkningen for å få til en driftssikker menighet, mens det kreves mange prosent oppslutning i ei bygd for å få til ukentlige søndagssamlinger.

Denne fokusen på byer er forresten ganske bibelsk. Paulus går konsekvent til byene for å drive misjon, og så spres evangeliet derfra. Det gjør han i en tid der det bor en god del folk på landsbygda. Det betyr at idag med enda større urbanisering er det åpenbart strategisk rett å fokusere på storbyene/universitetsbyene.

"Hva er sjansene for å lykkes?" er feil spørsmål.
Rett spørsmål er: "Hvor signifikant er det om du lykkes?".

Skal du drive menighetsplanting i det postmoderne Europa så er det en ting du kan lære deg med det samme : det du holder på er motstrøms og har mange odds mot seg.
Du vil være omgitt av folk som blir med om du lykkes, om mange andre er med. Men de vil hvileløst jakte på noe med mer folk om de synes det blir for puslete ett sted. Og de dropper heller hele prosjektet med menigetstilknytning om det ikke er mange nok i egen alder der. Det innebærer den visse åndelige død både for den enkelte, men også den visse død for stadig flere menigheter. Det gir jo seg selv. Er menigheten fyllt av folk som kommer fordi andre kommer, så stikker de om andre stikker.

Det du må vite med deg selv er: hvorfor vil du likevel satse?  Hvis du vil satse i menighetsplanting og være sikker på å lykkes, da er du i feil verdensdel. Flytt til Afrika!  Der er du i medvind og alle piler peker oppover.

Så hvis det å lykkes ikke er avgjørende, hva er da avgjørende?  Hva kan da drive deg? Det er spørsmålet: hvis vi lykkes, hvor betydningsfullt er det?  Hvor signifikant er det om vi skulle lykkes - for å si det med andre ord. Jeg kan gi et eksempel. Har du et kreftsykt barn som vil dø og du hører om en ny kur som kanskje vil helbrede ditt barn, men det koster en hel årslønn, da satser du ikke alle disse pengene fordi det er en stor sjanse for å lykkes. Men du satser pengene fordi om du lykkes så er utfallet verd mer enn alt du betaler. Du er villig til å miste de pengene du satser fordi det er så vanvittig verdifullt om du lykkes.

Slik er det med vår kirkeplantinger i europeiske land. Hva er sjansene for å lykkes med noe stort? Ikke så stort! Hva ville virkningen likevel være om en lykkes med å plante mange voksende menigheter? Det er mange mennesker frelst og bevart, og det er stor, veldig stort. Det er grunnen at noen av oss blir værende i Europa og menighetsplanter på dette mørke kontinent.

Etterord:
La det bare være tydelig: over alt hvor Guds Ord prekes og sakramentene brukes rett, så deles Guds nåde ut og noen mennesker blir frelst. Det kommer til å skje i Europa til Jesus kommer tilbake. Det er ikke det jeg har tatt opp her i bloggen idag. Jeg har tatt opp at mye i Europa vil virke smått og puslete og med mindre resulater i forhold til det som skjer i Afrika nå.