Uniform og pastortjeneste

Er det lurt for en pastor å bruke eller ikke bruke prestekjole under gudstjenesten, og presteskjorte ellers? På mange måter er svaret litt gitt ut fra hva som er vanlig i den kulturen en arbeider. I Norge er det en del av vår mangehundreårige tradisjon. Jeg har bodd i Israel der det stort sett ikke var vanlig i de messianske forsamlingene og jeg hadde det utmerket, både som tilhører og som taler.

Men i tillegg til dette med kultur, så kan størrelsen på virksomheten har noe å si også. Jo større noe er, jo viktigere er det å tenke om en "rolledrakt" bidrar til en god trygghet. I en liten husmenighet vet alle ganske kjapt hvem som har hvilken rolle, men det krever litt skikkelig personfokus i en større menighet for at nye straks skal forstå i kraft av hvilken rolle en gjør en tjeneste. Om familielegen kommer hjem til dere for å behandle et barn så trengs ikke hvit frakk. Men hvordan ville du oppleve det om du kom på et sykehus der leger og sykepleiere ikke brukte "rolledrakter", men gikk i sitt egen tøy. Du ville være utrygg på hvilke fullmakter de hadde som kom og satte sprøyter på den syke. Det ville ikke bli bedre om politiet ikke brukte uniform heller når de var på oppdrag. Tvert imot er det uniformert synlig politi som skal til for å bidra til tryggheten.

En gang fløy jeg et amerikansk flyselskap der flyvertene har en uniform som er grå bukser og blåstripete skjorter, og ingen logo. De er med andre ord kledd helt likt som en stor del av de forretningsreisende. Jeg trodde først en av mine medpassasjerer bare tok seg til rette på flykjøkkenet og ble urolig, før jeg regnet meg frem til at dette var slik uniformene her så ut.

La meg gi et fersk eksempel. Jeg havnet tilfeldigvis på en større spennende menighetskonferanse i Phoenix. Vi var 1000 stykker der. Der var det forskjellige folk som var utkledd for å tiltrekke seg oppmerksomhet og hjelpe folk med å finne frem. "Det er hovedpastor her" fikk jeg vite om en som sto med store Disney-hansker med 4 store fingre slik det er i tegneserier. Han sto og geleidet folk som trengte å finne frem. Her gikk flere andre med morsomme klovneinspirerte kledninger og hjalp til. En av dem en yngre blid type med en frosk på hodet.
På kveldens nattverdsgudtjeneste var vi ca 1000 til stede på en fin kveldsgudstjeneste. Formen og stilen er anderledes enn jeg er vant med, og det er helt greit. I tråd med den "casual" stilen stilte den blide yngre typen opp og ledet nattverdsdelen i skjorte og bukse, men denne gang uten frosk på hodet. Det måtte altså også være en av pastorene i menigheten, det var i alle fall det jeg regnet meg frem til. Mitt spørsmål er derfor: han brukte klovneuniform på hodet om formiddagen for å vise at han ikke var en av deltakerne og at han hadde en rolle å hjelpe oss. Men om kvelden hadde han ingen uniform og jeg bare måtte anta at han hadde fullmakt til å lede nattverdsdelen.

Vårt norske problem er at vi har sett på bruk av prestekjole/presteskjorte som et tegn på høykirkelighet. Det er for snevert perspektiv.

Har du hørt om Chuck Tempelton og Bron Clifford?

Dette stykket gjengir jeg med tillatelse fra Stephan Christiansen, pastor i Jesus Church. Veldig, veldig viktig stykke.
Torkild Masvie

I 1945 var det tre fantastiske unge evangelister som kom på banen i Amerika. Chuck Tempelton ble ansett som den mest begavede og talentfulle unge mannen i landet, når det kom til forkynnelse av Guds Ord. I en artikkel hetende ”Hvem blir mest brukt av Gud nå?” (– som vel bare amerikanere kunne finne på å publisere!) blir nettopp Tempelton utpekt. Bron Clifford ble allikevel trodd å være ”den mest kraftfulle predikant man hadde sett på århundrer.” Han var bare 25 år gammel, men tusenvis kom for å høre ham preke. Han berørte flere liv, påvirket flere ledere og hadde flere ”rekorder” når det gjaldt å samle folk , enn noen annen på hans alder i Amerikas historie. Han var en flott ung mann, og Hollywood var etter ham for å få ham med i sine filmer.

1945. Tre unge evangelister. Hvordan har det seg at du bare har hørt om den tredje av disse? Billy Graham. 95 år gammel.

Fem år senere var nemlig Churck Templeton, som ble vurdert som en vel så god predikant som Graham, ute av tjenesten. Han gikk for en karriere som kommentator i radio, tv og aviser, og han definerte seg ikke lenger som en troende.

Ni år senere hadde Bron Clifford mistet sin familie, sin tjeneste, sin helse, og til slutt sitt liv. Alkohol og økonomikk uansvarlighet hadde tatt ham ned. Han forlot kona si og to barn, og 35 år gammel døde denne engang så framgangsrike predikant av ødelagt lever på et nedslitt motell. Hans siste jobb var å selge bruktbiler.

1945 – tre fantastiske evangelister. Ti år senere var bare en av dem i tjeneste.

”I det kristne livet er det ikke hvordan vi begynner, men hvordan vi fullfører som teller”, skriver Steve Farrar i boken ”Finishing Strong”, der disse historiene er hentet fra. Forfatteren siterer også Dr. Paul Beck som sier: ”Det er min observasjon at bare en av ti som starter ut i fulltidstjeneste for Herren når de er 21, fortsatt er på det sporet når de fyller 65. Enten så blir de ”skutt ned” moralsk, eller av mismodighet, av liberal teologi eller fordi de blir besatt av å tjene penger. Av en eller annen grunn blir en av ti borte.” Farrars konklusjon er at det er utholdenhet som skiller gutter fra menn, og som avgjør om man vil fullføre sterkt. ”Det er et maraton, et langdistanseløp.” Jeg vet ikke hvordan dette ser ut her hjemme, men jeg kjenner personlig mellom 40-50 pastorer, misjonærer og evangelister som virkelig har blitt brukt av Gud, men som i dag ikke er i tjeneste lenger. Dr. Becks beskrivelser av årsaker, stemmer nok godt her hjemme også. Deres stemmer har blitt borte. Det fyller en med stor ydmykhet. Den som står, se til at han ikke faller.

I november hadde Billy Graham det som trolig var hans aller siste nasjonale kampanje; den solide evangeliepresentasjonen ”My hope” som tok de gode nyhetene til nye millioner. ”Husk på deres veiledere, dem som har talt Guds Ord til dere. Følg etter deres tro og legg merke til utgangen av deres ferd”, sier Hebreerne 13.7. Våre forbilder bør være gamle damer og herrer som har tjent Gud et langt liv, og som fortsatt ”brenner for Jesus.”

Stephan Christiansen.
Publisert i Dagen 10 februar 2014.

Gjengitt her med velvillig tillatelse fra Stephan Christiansen, pastor i Jesus Church.

Ord er ikke nok

Kunsten er en viktig del av formidlingen til alle tider. Med kunsten kan en tale til mer enn hodet. En kan tale til hjertet.

Ett eksempel på dette er: Hvordan skal en formidle til det moderne mennesket at det lille barnet er uendelig verdifullt og elsket av Gud fra en celle stor? Hvordan skal en få hjertet til å gripe Jesu egne ord: "Pass dere for å forakte en eneste av disse små! For jeg sier dere: De har sine engler i himmelen som alltid ser min himmelske Fars ansikt."

Til høyre er en kvinnes fremstilling av en skytsengel som beskytter et lite menneskebarn. Det er laget med bryllupspynten fra hennes eget bryllup.
Det inngår i en ny billedserie på facebooksiden til Elsket av Gud