Oppstart-menighet/forsamling 
og skikkelig menighet/forsamling

Det er gått inflasjon i menighetsbegrepet. En feirer at en driver med menighetsplanting og lager flotte statistikker. Men bak endel av dette ligger det noen ganske løse og svært moderne menighets/forsamlingsdefinisjoner som også inkluderer grupper som har for små ambisjoner, og som bare dekker litt av tiden og litt av de kirkelige funksjonene. Når vi skal plante menigheter i det postkristne Europa gjelder det å kjøre full pakke, med alt det innebærer av å være skikkelig menighet som dekker hele året, alle kirkelige funksjoner, og ikke noe mindre.

En skikkelig bibelsk menighet/forsamling er et felleskap av kristne som:
1) møtes ukentlig
2) som har kristen forkynnelsen, dåp og nattverd
3) som sammen feirer de kristne høytidene som jul, påske og pinse

I tillegg, kreves det at menigheten dekker kirkelige behov som:
4) konfirmasjon
5) bryllup
6) begravelse

Alt dette går sammen med det diakonale felleskapsarbeidet og det utadrettede evangeliserings og misjonsarbeidet.

Noen av oss ser at vi ikke kan greie å starte full pakke med en gang, men da skal vi være ærlige og si at det ikke er fullverdig menighet som er startet. Så kan vi melde om dette er midlertidlig og at vi har som mål å få etablert en fullverdig menighet, eller om det er denne menighet-light varianten vi har som mål å drifte.
Mitt forslag til den viktige organisasjonen DAWN er på denne bakgrunn å rydde statistikkene og skille mellom fullskala menighet/forsamling og oppstartgrupper som ennå ikke skal i samme statistikk over plantede menigheter. En slik statistikkrydding vil gjelde Messiaskirken. Vi har menighetsarbeide i Oslo, Bergen og Volda. Oslo har hatt ukentlig gudstjeneste hver eneste søndag siden november 2005. Bergen har søndagsgudstjeneste gjennom studieåret, men ikke juli, jul og påske. Volda har ukesamling, og månedlig nattverdgudstjeneste onsdager gjennom studieåret. Disse tre stedene med menighetsarbeide hører, etter min mening, ikke hjemme i samme statistikk. Hvilken nytestamentlig menighet finner vi som tok fri jul, påske og tok menighetssommerferie, og som ikke hadde ukentlige samlinger? Europa trenger menigheter som kan gi folk et ukentlig helårsfelleskap, ikke noe mindre, og jeg skal jobbe så hardt jeg kan for at vårt arbeide i Bergen og Volda skal få ukentlig, helårsmenighetsarbeide så snart vi er klare for det.

Smått er best

Små grupper og menigheter har gjennomgående bedre vekststatistikk enn store. Jeg studerte kirkevekst på Fuller i USA. Der sa foreleser Peter Wagner: det nest beste som kan skje i en menighet er kirkesplittelse, det beste er menighetsdeling. Det hang sammen med statistikkene som viser at store menigheter bruker en større del av ressursene på å drifte menigheten, enn det de bruker på å pleie kontakter med de som ikke er en del av menigheten. I en stor menighet har en det strålende fordi en kommer dit for å møte andre en kjenner. Og når en treffer dem har en det bra. En trenger ikke flere. Det er derfor best å dele store menigheter i små enheter om en virkelig ønsker få nye med i menighetsflokken. Statistikken viser at små menigheter som hovedregel vokser mer enn de store.

En liten gruppe er konstant sulten på vekst. En føler at en må være flere. En er på leting etter nye som kan komme med. Og nye som kommer med er en gave og vedkommende blir sett.

Jeg så det som studentprest i Tromsø og NordNorge på 1980-tallet. Studentgruppa i Tromsø hadde en hyggelig vekststatistikk av nye som kom med. Så besøkte jeg gruppa på Nesna der det var en bibelgruppa på 5. De fikk i løpet av året med en til som ble kristen. Dermed var de 6. De følte selv ikke det var så storveies det de hadde som resultat, men i virkeligheten var veksten på Nesna prosentvis større enn den var i Tromsø. Det betyr at om jeg kunne delt opp gruppa i Tromsø i små felleskap med 5 personer i hver, og hver gruppe fikk med en mer, så hadde Tromsø vokst kraftigere enn vi nå gjorde.

Men vi hadde det veldig fint i felleskapet i Tromsø. Og vi har det fint i menighetsfelleskap der vi er mange. Det vet jeg. Jeg har vært medlem av en menighet i USA, en med 600 til gudstjeneste. Men vekstfaktoren prosentvis blir ikke så stor i store menigheter. Smått er best om en er opptatt av evangelisering og misjon.
Så for misjonens skyld skal de av oss som er med i menighetsfelleskap som ikke er så store, bruke de fantastiske muligheter dette gir til å bringe nye inn i felleskapet med Jesus i menigheten.

Bibelsk kristendom kan bare overleve i byene

I byene er det rom for subkulturen, men bygdene har vært monokulturer. Det vil si at i bygda skal du går i takt og skiller deg ikke ut.  Du stigmatiseres og kalles fort en sekt om du skiller deg ut på bygda. Men byen har så mye folk at ulike spesialinteresser har nok tilhengere til å lage et levedyktig miljø. Ennå har endel bygder hatt en god kristen monokultur. En har hatt en god menighet med god prest, og der er det alle i bygda får sine barn døpt, en blir konfirmert, begravet. Men jeg har levd lenge nok til å se skifte i flere bygder: en får en ny heller dårlig prest, og da er det for omkostningsfullt å starte et nytt menighetsfelleskap. En blir en utbryter og en sekt. En vil få skillene som går midt mellom venner og familie. Så da orker en ikke. Bygda er gått over til å få en monokultur som står i veien for å etablere en ny god bibelsk menighet.

Men i byen, der er det rom for å være anderledes. Der er ingen monokultur.  Der i byen kan vi etablere levedyktige menigheter som står for bibelsk kristendom, for de personlige omkostningene er såpass lave at det er mulig å samle folk som tør være med. Utstøtelsesmekanismene som bygda bruker for å parkere de som er anderledes er ikke i byene. Byen er ikke så gjennomsiktig som bygda.  Dessuten krever det et visst antall mennesker for å drifte en menighet som skal samles hver søndag. Det kreves en veldig liten promille av bybefolkningen for å få til en driftssikker menighet, mens det kreves mange prosent oppslutning i ei bygd for å få til ukentlige søndagssamlinger.

Denne fokusen på byer er forresten ganske bibelsk. Paulus går konsekvent til byene for å drive misjon, og så spres evangeliet derfra. Det gjør han i en tid der det bor en god del folk på landsbygda. Det betyr at idag med enda større urbanisering er det åpenbart strategisk rett å fokusere på storbyene/universitetsbyene.

"Hva er sjansene for å lykkes?" er feil spørsmål.
Rett spørsmål er: "Hvor signifikant er det om du lykkes?".

Skal du drive menighetsplanting i det postmoderne Europa så er det en ting du kan lære deg med det samme : det du holder på er motstrøms og har mange odds mot seg.
Du vil være omgitt av folk som blir med om du lykkes, om mange andre er med. Men de vil hvileløst jakte på noe med mer folk om de synes det blir for puslete ett sted. Og de dropper heller hele prosjektet med menigetstilknytning om det ikke er mange nok i egen alder der. Det innebærer den visse åndelige død både for den enkelte, men også den visse død for stadig flere menigheter. Det gir jo seg selv. Er menigheten fyllt av folk som kommer fordi andre kommer, så stikker de om andre stikker.

Det du må vite med deg selv er: hvorfor vil du likevel satse?  Hvis du vil satse i menighetsplanting og være sikker på å lykkes, da er du i feil verdensdel. Flytt til Afrika!  Der er du i medvind og alle piler peker oppover.

Så hvis det å lykkes ikke er avgjørende, hva er da avgjørende?  Hva kan da drive deg? Det er spørsmålet: hvis vi lykkes, hvor betydningsfullt er det?  Hvor signifikant er det om vi skulle lykkes - for å si det med andre ord. Jeg kan gi et eksempel. Har du et kreftsykt barn som vil dø og du hører om en ny kur som kanskje vil helbrede ditt barn, men det koster en hel årslønn, da satser du ikke alle disse pengene fordi det er en stor sjanse for å lykkes. Men du satser pengene fordi om du lykkes så er utfallet verd mer enn alt du betaler. Du er villig til å miste de pengene du satser fordi det er så vanvittig verdifullt om du lykkes.

Slik er det med vår kirkeplantinger i europeiske land. Hva er sjansene for å lykkes med noe stort? Ikke så stort! Hva ville virkningen likevel være om en lykkes med å plante mange voksende menigheter? Det er mange mennesker frelst og bevart, og det er stor, veldig stort. Det er grunnen at noen av oss blir værende i Europa og menighetsplanter på dette mørke kontinent.

Etterord:
La det bare være tydelig: over alt hvor Guds Ord prekes og sakramentene brukes rett, så deles Guds nåde ut og noen mennesker blir frelst. Det kommer til å skje i Europa til Jesus kommer tilbake. Det er ikke det jeg har tatt opp her i bloggen idag. Jeg har tatt opp at mye i Europa vil virke smått og puslete og med mindre resulater i forhold til det som skjer i Afrika nå.

Språk, innvandring og kirkeplanting.


Skal du mislykkes i kirkeplaningsmodellen i et land så skal du bruke "sjømannskirkemodellen".

Det sies noen ganger oppløftende ord om den store kirkeveksten som vi ser i Norge ved innvandrergrupper som har levende og livskraftige grupper.  I utgangspunktet er dette en kjempemulighet for Norge, men i virkeligheten ligger dette an til å bli gedigen flopp fordi feil språk brukes. Innvandrergrupper som starter menigheter på sitt morsmål vil miste sine barn, og etter hvert bli en utdøende pensjonistmenighet en dag, om de ikke legger om til norsk. Foreldregruppen må være villig til ubehaget det er å få gudstjenesten på det lokale språket de ikke forstår, og så få det oversatt til sitt morsmål, for at barna skal få det på sitt primærspråk. Så får en kjøre foreldrenes morsmål i andre settinger. Slik er det for menigheter som skal plantes i Norge, og menigheter vi vil plante i andre land i Europa.

Jeg vet hva jeg snakker om. Jeg har sett ulykken på nært hold i Israel der jeg jobbet i et lokalt ledertreningssenter i 10 år. Jeg så hvordan noen innvandrergrupper starter menigheter og tviholder på sitt hjemlands språk, og så er barna tapt.
Det som lages er noe som likner sjømannskirker. Det duger for å holde forbindelsen til sitt hjemland, hjemmespråk, og hjemmemat (vafler o.l.), men en sjømannskirke greier aldri å spille noen rolle som lokal menighetsplanting, bare som en ivaretaker av drømmen om å høre hjemme i et annet land - og så selvfølgelig at en blir åndelig oppbygget om det er skikkelig stab på den lokale sjømannskirke.

Nyttårsforsett i organisasjonens og eget liv

Det sies av 9 av 10 nyttårsforsett går dårlig. Det er fordi skal du oppnå forandring kan du ikke bestemme deg til forandring, du må legge tilrette for forandring.
Det er ytre faktorer som avgjør om forandring kan gjennomføres - eller  om de gamle vanene tar over.

Du mener ikke det du sier. Du mener det du gjør.
Skal du legge om de personlige- eller organisasjonsvanene som ikke er gode så må du ta noen konkrete grep i de ytre forhold.

Gammel vane er vond å vende. Men det er mulig. (Det være seg trimming, bibellesing, slutte med noe en er avhengig av, spise riktigere o.l.)

1) Først må du komme frem til at du ønsker forandring. På dette tidspunktet er det bare å glemme "nyttårsforsett". Det er alt for tidlig.
2) Så må du jobbe opp ditt indre: lese deg opp på hvorfor denne forandringen er viktig. Hvilke konsekvenser har det om jeg gjør/ ikke gjør forandringen. Hvor viktig er disse konsekvensene. Dette er tiden for å bygge motivasjonen. Du trenger en motivasjon som er så sterk at du ikke så lett gir deg. Fremdeles er det alt for tidlig å starte opp med "det nye livet".
3) Du setter så en plan for hvordan starte opp og lykkes. Hvordan har du tenkt å gjennomføre det du skal. Hva skal til for at du skal øke sjansene for å greie det. Du kjøper inn det som skal kjøpes inn av utstyr o.l.
4) Du starter opp med det nye. Først nå har du kommet til "nyttårsforsett"-punktet
5) Du drifter det nye livet.
6) "Frafallet". Når du kommer ut av rytmen. Du har julefeire, reiser o.l. så kommer "sprekken" lettere. Da finner du ut med deg selv hva som gikk galt, og hvilket trinn du er falt tilbake til: er det 1,2,3?, eller kan du gå rett til trinn 4.

For meg var det mest oppbyggelige med denne oversikten som jeg lærte på et lederkurs i USA at "frafallet" var en del av det hele.
Det normaliserer at en kan få en sprekk, men det betyr at en ikke gi opp på grunn av det. En lærer seg til å komme igang igjen. Dermed har en vunnet kampen om vanen. En kommer alltid igang igjen - om en vil.