Pastorblogg av Torkild Masvie

Språk, innvandring og kirkeplanting.


Skal du mislykkes i kirkeplaningsmodellen i et land så skal du bruke "sjømannskirkemodellen".

Det sies noen ganger oppløftende ord om den store kirkeveksten som vi ser i Norge ved innvandrergrupper som har levende og livskraftige grupper.  I utgangspunktet er dette en kjempemulighet for Norge, men i virkeligheten ligger dette an til å bli gedigen flopp fordi feil språk brukes. Innvandrergrupper som starter menigheter på sitt morsmål vil miste sine barn, og etter hvert bli en utdøende pensjonistmenighet en dag, om de ikke legger om til norsk. Foreldregruppen må være villig til ubehaget det er å få gudstjenesten på det lokale språket de ikke forstår, og så få det oversatt til sitt morsmål, for at barna skal få det på sitt primærspråk. Så får en kjøre foreldrenes morsmål i andre settinger. Slik er det for menigheter som skal plantes i Norge, og menigheter vi vil plante i andre land i Europa.

Jeg vet hva jeg snakker om. Jeg har sett ulykken på nært hold i Israel der jeg jobbet i et lokalt ledertreningssenter i 10 år. Jeg så hvordan noen innvandrergrupper starter menigheter og tviholder på sitt hjemlands språk, og så er barna tapt.
Det som lages er noe som likner sjømannskirker. Det duger for å holde forbindelsen til sitt hjemland, hjemmespråk, og hjemmemat (vafler o.l.), men en sjømannskirke greier aldri å spille noen rolle som lokal menighetsplanting, bare som en ivaretaker av drømmen om å høre hjemme i et annet land - og så selvfølgelig at en blir åndelig oppbygget om det er skikkelig stab på den lokale sjømannskirke.