Pastorblogg av Torkild Masvie

Bibelsk kristendom kan bare overleve i byene

I byene er det rom for subkulturen, men bygdene har vært monokulturer. Det vil si at i bygda skal du går i takt og skiller deg ikke ut.  Du stigmatiseres og kalles fort en sekt om du skiller deg ut på bygda. Men byen har så mye folk at ulike spesialinteresser har nok tilhengere til å lage et levedyktig miljø. Ennå har endel bygder hatt en god kristen monokultur. En har hatt en god menighet med god prest, og der er det alle i bygda får sine barn døpt, en blir konfirmert, begravet. Men jeg har levd lenge nok til å se skifte i flere bygder: en får en ny heller dårlig prest, og da er det for omkostningsfullt å starte et nytt menighetsfelleskap. En blir en utbryter og en sekt. En vil få skillene som går midt mellom venner og familie. Så da orker en ikke. Bygda er gått over til å få en monokultur som står i veien for å etablere en ny god bibelsk menighet.

Men i byen, der er det rom for å være anderledes. Der er ingen monokultur.  Der i byen kan vi etablere levedyktige menigheter som står for bibelsk kristendom, for de personlige omkostningene er såpass lave at det er mulig å samle folk som tør være med. Utstøtelsesmekanismene som bygda bruker for å parkere de som er anderledes er ikke i byene. Byen er ikke så gjennomsiktig som bygda.  Dessuten krever det et visst antall mennesker for å drifte en menighet som skal samles hver søndag. Det kreves en veldig liten promille av bybefolkningen for å få til en driftssikker menighet, mens det kreves mange prosent oppslutning i ei bygd for å få til ukentlige søndagssamlinger.

Denne fokusen på byer er forresten ganske bibelsk. Paulus går konsekvent til byene for å drive misjon, og så spres evangeliet derfra. Det gjør han i en tid der det bor en god del folk på landsbygda. Det betyr at idag med enda større urbanisering er det åpenbart strategisk rett å fokusere på storbyene/universitetsbyene.