Pastorblogg av Torkild Masvie

Kort- og langtidstjeneste

Det finnes tre former for misjonærtjeneste: langtidstjeneste, korttidstjeneste og turist. Korttidstjeneste er 5-15 år, turist er 1-4 år, og langtids er når det meste av det yrkesaktive livet brukes i samme tjeneste.
Det er betydelige gevinster med å ha folk i langtidstjeneste så lenge det legges opp til utvikling og fornying både av oppgavene og personen det gjelder. I små misjoner er det åpenbart vanskeligere å få til dette siden en har få relevante ledige stillinger å sette folk inn i.

Jeg var i 13 år involvert i tjeneste ved Caspari Center, Jerusalem. Det er korttidstjeneste. Vi norske arbeidere i misjon har veldig kort horisont. Vi skal hjem på grunn av barna, og det er jo bra at barna ikke ofres. Men det spørs om det er bare barna som kaller. Kan det være at spennende jobber, karrierestiger, pensjon, lønnsnivå, frynsegoder, norsk nettverk o.l. kaller like mye? For om en kommer hjem til Norge når barna er sånn ca 12 år gamle, og en har en 3-4 av dem, så skulle en etter 10 år i Norge være klar for nye runder i det landet en kan språket, kulturen og har nettverket. Er det da misjonen som ikke kan eller vil nyttiggjøre seg personen som har gjort unna oppgaven med barna, eller er det personen selv det står på?

Det finnes fremdeles misjonærer med lang horisont, men da må en gjerne til amerikanske evangelikale misjonærer. En slik en møtte jeg sist gang jeg var i Jerusalem i oktober. Den nye unge amerikanske kvinnen som jeg møtte på misjonssenteret i Jerusalem smilte til meg da jeg spurte hva hennes tidshorisont var: "Her planlegger jeg å være til jeg går av med pensjon".

Det er selvfølgelig misjonens behov som skal bestemme hvem de vil bruke sine lønnsressurser på, men er tidshorisonten kort hos misjonsorganisasjonen kan en spørre seg om de er ambisiøse nok. Hvor mange misjonærer rekrutteres med utrykkelig ønske fra oppdragsgiver om å vurdere å stå i tjeneste frem til pensjonsalder?