En overgangsfigur
Når du ivrig går igang med en lederjobb så er det forfriskende for folk å høre hvordan du har tenkt å forbedre, fornye og forandre ting. Så en dag er jobben gjort. Du går fra borde.
Nestemann, eller dame, vil gå igang med det samme: forbedre, fornye og forandre dine ting.
Du er bare en overgangsfigur. Det du tenker er det gode og bra som du har bidratt til vil bli endret, kanskje plukket fra hverandre, kanskje bli nedlagt.
Det er ikke rare sporene vi setter etter oss. Vi er glemt ganske så raskt.
Det viktigste du kan gjøre er å leve. Du skal leve i den tid Gud ga deg å leve. Og du skal være med å drifte skaperverket med ditt ærlige arbeide. Og du skal være et levende vitnesbyrd om Guds nåde til enhver angrende synder.
Når din, og min tid er omme er vi glemt. For det dreier seg til syvende og sist ikke om at du og jeg skal sette spor etter oss. Det er ikke viktig med hva du utretter. Det viktige er hva Gud utretter og hvordan Gud på ulik måte gjør det Han vil gjøre, på Hans måte. Det viktigste er ikke "Guds plan med ditt liv" , men "I Guds plan med ditt liv".
I denne bloggen tar jeg opp ulike sider og lederutfordringer ved å utvikle menighet og misjonerende kirke i Europa idag.
fredag 23. mai 2014
lørdag 19. april 2014
Amishfolkets visdom. Del tre.
OM DINE GJERNINGER
(Oversetters Per Kørners anmerkning, med tilslutning av Torkild Masvie:
Kommentar: Enkelte av formaningene kan vel bære preg av syndefrihetslære. Etter vår lutherske forståelse av Guds ord, oppnår vi aldri syndefrihet i vårt jordeliv. Vi er samtidig rettferdige og syndere, og alltid i behov av Guds nåde i Kristus Jesus. Men vi skal jage etter et liv i hellighet. For uten helliggjørelse skal ingen se Herren. Hebr.12,14.)
1. Gjør aldri noe ondt, selv om du har makt til å gjøre det. Gjør ikke noe i det skjulte som du vil være skamfull over å gjøre i andres påsyn. Husk Josef: Selv om intet menneske ser det, ser Gud alle ting, og din samvittighet vil vitne imot deg. Derfor fly all synd, ikke bar de åpenbare, men også de skjulte synder. For Gud som er rettferdig, vil bringe alle dine skjulte synder frem i lyset og holde dem frem for deg, hvis du nøler med å gjøre bot (1.Kor.4,5, Salme 50,21).
2. Fremfor alt, stå imot dine skjødesynder av all kraft, eller den synd du etter din natur er mer tilbøyelig til enn andre. Det kan være å søke ære av mennesker, eller grådighet etter penger, drukkenskap, urenhet eller stolthet. Mot disse synder må du særlig ruste deg og stå imot, for når du har overvunnet disse, kan du lettere mestre andre. Som en fuglefanger kan holde en fugl etter én fot, kan den listige Satan eie din sjel og holde den fast ved hjelp av én enkel synd, så vel som mange.
3. Hvis du vil unngå synd, holde deg borte fra enhver mulighet til å synde. Den som ikke unngår all tilskyndelse til synd, kan ikke regne med å vinne over synden. Dårlige omgangsvenner kan bli en tilskyndelse til å synde, for det er fra slike man ofte hører simpel tale som villeder og skjemmer ut et menneske. Slett selskap forderver gode seder (1.Kor.15,33). – Dårlige venner er djevelens fangnett som drar mange med seg til helvete. Derfor unngå slike kamerater og ha intet å gjøre med ugudelige mennesker. Hvis kjeltringer lokker deg, følg ikke med dem (Ord 1,10). Den som bruker tid i dårlig selskap, tar lett skade av det. Han tar etter deres måte å snakke på, og før han selv skjønner det, blir han gradvis lik dem. Sammen med onde, blir man lett ond. Enten kommer man til å synde, eller lide. Av den grunn bør et fromt menneske unngå samfunn med ugudelige. Hvis du ikke vil bli lokket til hor eller umoral, må du fly fra steder og venner som gir deg mulighet til å falle i slike synder. Hvis du vil unngå drukkenskap, som er den brede vei til helvete, gjør deg ikke til venns med brukkenbolten. Regn ham ikke i kretsen av dine venner. For til hvilken nytte er et slikt menneske for deg som kan ødelegge livet ditt og forspille din evige frelse? Erfaring lærer oss at flere mennesker har mistet livet gjennom venner som ligger under for drukkenskap enn gjennom sine fiender. Så vær på vakt mot å bli lokket til synd! Du vet ikke hvor lett du kan bli bedradd av djevelen til å synde.
4. Hvis du blir fristet av slett selskap eller tilskyndet av ditt eget kjød til å gjøre noe ondt mot din neste, stans et øyeblikk og tenk over hvordan du ville føle det om noen gjorde det samme mot deg. Det du vil at andre ikke skal gjøre mot deg, det skal du heller ikke gjør mot andre. Alt dere vil at menneskene skal gjøre mot dere, gjør det også mot dem! (Matt 7,12). Ingen er glad for at andre skader ham, derfor skal han heller ikke skade andre. Det du avskyr, skal du heller ikke gjøre mot andre. Hvis du ikke ønsker å bli baktalt, så baktal ikke andre! På den annen side, hvis du ønsker å bli godt behandlet, så gjør det samme mot andre. Hvis du ønsker å motta barmhjertighet, vær barmhjertig mot andre! Hvis du ønsker å få ros, gi ros til andre! Hvis du retter deg etter dette, vil overtredelser av den første og andre tavle opphøre.
5. Når du i din gjerning setter deg fore å gjøre noe, klag ikke på Guds forsyn, selv om du er klar over at du mangler evne til å gjøre det. Begynn ikke din gjerning uten å be om Guds velsignelse over det du skal gjøre. For uten Guds velsignelse vil alt vi tar oss fore bli til ingen nytte (Salme 127,1,2). Alt er avhengig av Herrens velsignelse. Be derfor til Gud at han vil velsigne ditt arbeide og gå så til oppgaven med glede. Legg resultatet i Guds vise forsyn, han som bryr seg om oss og ikke vil at de som frykter ham, skal mangle noe (Samle 34,9).
6. Sett deg aldri fore å gå i gang med noe, eller benytte deg av midler, som Gud forbyr. For hva nytte er det om du har vunnet det på bekostning av din sjel? (Matt 16,26). Kanskje kan du oppnå fortjeneste på ulovlige måte, men slik skitner du deg til og øver vold mot din samvittighet. Og hvem kan bære byrden av en nagende samvittighet? Derfor vær nøye i alt du tar deg fore, som apostelen Paulus gjorde, slik at du alltid kan ha en god samvittighet for Gud og mennesker (Apg 24,16).
7. Vær ikke stolt og overmodig selv om du er blitt velsignet med denne verdens gods, eller har fått mange menneskelige gaver. For Gud som har gitt deg dem, vil ta dem fra deg igjen, hvis du misbruker disse hans gaver til stolthet og nedlatenhet overfor andre. Selv om du besitter en dyd som du kan føle deg stolt av, så viser den deg at du også har dårlige vaner eller mangler som gir rikelig grunn til å fremstå som liten i egne øyne. Den som kjenner seg selv, vil finne nok av egne feil som gjør det vanskelig å tenke bedre om seg selv enn om andre.
8. Arbeid for å bli en ærlig Jesu Kristi tjener, ikke bare utad når det gjelder å høre Guds ord og gjøre det evangeliet pålegger oss, men også i hele ditt liv ved å forsake all synd og i sann lydighet leve i samsvar med alle Guds bud. Vær ikke tilfreds med at andre syns du er from, men vær i sannhet det du i virkelig gir inntrykk av å være. Ve over det menneske som ikke er from, selv om han ønsker å bli ansett for å være det!
9. Tro ikke at det er nok at du selv tjener Gud, hvis du ikke sørger for at alle som du har ansvar for, gjør det samme. En fars plikt er ikke begrenset til at han alene tjener Gud, men at han også pålegger medlemmene i familien, barn, tjenere og tjenestekvinner å gjøre det samme. For Gud har pålagt alle familiefedre å gjøre det
(5.Mos 6.6-7). Det gjorde Josva, den djerve og gudfryktige helten. Han informerte hele Israels folk at selv om de ikke hadde noe ønske om å tjene Herren, så ville han og hans hus gjøre det (Josva 24,15). Enhver far skal stå til regnskap for familiens sjeler, slik myndighetene skal stå til regnskap for sine undersåtter eller forkynnere for sine tilhørere (Esek 3,18). En far skal derfor bære omsorg for at hans kone, barn og tjenere trofast tjener Herren, som er den eneste måten de kan bli frelst på.
10. Unngå latskap som en djevelens hodepute og årsak til all slags ondskap. Vær arbeidsom i ditt kall slik at djevelen aldri finner deg ørkesløs. Djevelen har stor makt over de late og kaster dem i all slags synd, for latskap er årsak til enhver last. Det var da David ikke hadde noe å ta seg til på taket av huset, at han ble en ekteskapsbryter (2.Sam 11,2-5).
11. Gjør deg alltid umak med å kle deg ordentlig og ha ingen ting å gjøre med forargerlig pomp og prakt i klesveien. Det er forfengelighet å bruke så mye penger på en dress at du kunne kledd to eller tre personer. Hvis du, når du er blitt gammel, tenker tilbake på hvor mye tid du brukte på å pynte deg selv, da kan du ikke annet enn sørge over at du var så opptatt av slik forfengelighet. Les ofte i Guds ord, og du vil finne mange advarsler mot stolthet. Du vil se at ingen synd ble strengere straffet. Det forandret engler til djevler, og den mektige Nebukadnesar til et villdyr. Det var på grunn av stolthet at dronning Jesabel ble spist av hunder (2 Kb 9,30-37).
12. Gjør aldri noe i sinne, men tenk deg nøye om hva du bør gjøre for at du ikke etterpå skal angre på det og slik få et dårlig navn. Etter en tid vil ditt sinne kjølne. Når du så har kommet til deg selv, vil du ha evne til å vurdere hva som er rett å gjøre. Gjør alltid forskjell på den som gjør deg urett på grunn av mangel på innsikt og mot sin vilje, og en som gjør det med overlegg og med ondskap. Vis nåde mot den første, mot den andre rettferdighet.
13. Bli ikke for god venn med et menneske hvis han ikke frykter Gud av hjertet. For det er sikkert at alt vennskap, om det synes aldri så solid, hvis det er bygd på en annen grunnvoll enn gudsfrykt, varer ikke i lengden.
14. Vær glad i din venn på en slik måte at du ikke er altfor fortrolig med ham. Livet er underlagt forandringer og skiftende omstendigheter. Samme hvordan et menneske oppfører seg, er det vanskelig for ham å oppnå godvilje hos alle sine venner like til livets slutt.
15. Hvis du skulle komme i trette av et eller annet slag med din venn, forakt ham ikke for det og forråd ikke hans tillit (Ord 11,13). For du ønsker å bli venn med ham igjen.
16. Ingen er sin egen herre, bare en forvalter over det han har og eier. Derfor skal du dele av ditt gods til dem som er i nød, og gjøre det på en klok måte, med et villig sinn og av hjertet (Rom 12,13, 2. Kor 9,7).
17. Hvis du er i en overordnet stilling, bruk din stilling mer til godhet og ydmykhet enn til skrekk og terror. Dette er bedre enn tyranni. Det fører alltid med seg sorg og fortvilelse. Guds rettferdighet kan ikke la tyranni vare ved, undertrykkere får ikke herske lenge. Husk at et hjerteløst styre medfører stor urettferdighet. Gud krever mildhet av dem som sitter ved makten, like mye som rettferdighet. Derfor hersk over dine undersåtter med kjærlighet og mildhet! Da vil de elske deg mer enn de frykter deg.
18. Til slutt, vær vennlig mot alle i din ferd, og vær ikke til byrde for noen. Overfor Gud, lev et hellig liv. Overfor deg selv, vær rimelig. Overfor dine medmennesker, vær grei. I livet, vær beskjeden. I din ferd, høflig. Ved formaning, vær vennlig. I tilgivelse, villig. I dine løfter, sannferdig. I din tale, klok. Og del med glede av et rent hjerte av de goder du selv tar imot!
OM DINE GJERNINGER
(Oversetters Per Kørners anmerkning, med tilslutning av Torkild Masvie:
Kommentar: Enkelte av formaningene kan vel bære preg av syndefrihetslære. Etter vår lutherske forståelse av Guds ord, oppnår vi aldri syndefrihet i vårt jordeliv. Vi er samtidig rettferdige og syndere, og alltid i behov av Guds nåde i Kristus Jesus. Men vi skal jage etter et liv i hellighet. For uten helliggjørelse skal ingen se Herren. Hebr.12,14.)
1. Gjør aldri noe ondt, selv om du har makt til å gjøre det. Gjør ikke noe i det skjulte som du vil være skamfull over å gjøre i andres påsyn. Husk Josef: Selv om intet menneske ser det, ser Gud alle ting, og din samvittighet vil vitne imot deg. Derfor fly all synd, ikke bar de åpenbare, men også de skjulte synder. For Gud som er rettferdig, vil bringe alle dine skjulte synder frem i lyset og holde dem frem for deg, hvis du nøler med å gjøre bot (1.Kor.4,5, Salme 50,21).
2. Fremfor alt, stå imot dine skjødesynder av all kraft, eller den synd du etter din natur er mer tilbøyelig til enn andre. Det kan være å søke ære av mennesker, eller grådighet etter penger, drukkenskap, urenhet eller stolthet. Mot disse synder må du særlig ruste deg og stå imot, for når du har overvunnet disse, kan du lettere mestre andre. Som en fuglefanger kan holde en fugl etter én fot, kan den listige Satan eie din sjel og holde den fast ved hjelp av én enkel synd, så vel som mange.
3. Hvis du vil unngå synd, holde deg borte fra enhver mulighet til å synde. Den som ikke unngår all tilskyndelse til synd, kan ikke regne med å vinne over synden. Dårlige omgangsvenner kan bli en tilskyndelse til å synde, for det er fra slike man ofte hører simpel tale som villeder og skjemmer ut et menneske. Slett selskap forderver gode seder (1.Kor.15,33). – Dårlige venner er djevelens fangnett som drar mange med seg til helvete. Derfor unngå slike kamerater og ha intet å gjøre med ugudelige mennesker. Hvis kjeltringer lokker deg, følg ikke med dem (Ord 1,10). Den som bruker tid i dårlig selskap, tar lett skade av det. Han tar etter deres måte å snakke på, og før han selv skjønner det, blir han gradvis lik dem. Sammen med onde, blir man lett ond. Enten kommer man til å synde, eller lide. Av den grunn bør et fromt menneske unngå samfunn med ugudelige. Hvis du ikke vil bli lokket til hor eller umoral, må du fly fra steder og venner som gir deg mulighet til å falle i slike synder. Hvis du vil unngå drukkenskap, som er den brede vei til helvete, gjør deg ikke til venns med brukkenbolten. Regn ham ikke i kretsen av dine venner. For til hvilken nytte er et slikt menneske for deg som kan ødelegge livet ditt og forspille din evige frelse? Erfaring lærer oss at flere mennesker har mistet livet gjennom venner som ligger under for drukkenskap enn gjennom sine fiender. Så vær på vakt mot å bli lokket til synd! Du vet ikke hvor lett du kan bli bedradd av djevelen til å synde.
4. Hvis du blir fristet av slett selskap eller tilskyndet av ditt eget kjød til å gjøre noe ondt mot din neste, stans et øyeblikk og tenk over hvordan du ville føle det om noen gjorde det samme mot deg. Det du vil at andre ikke skal gjøre mot deg, det skal du heller ikke gjør mot andre. Alt dere vil at menneskene skal gjøre mot dere, gjør det også mot dem! (Matt 7,12). Ingen er glad for at andre skader ham, derfor skal han heller ikke skade andre. Det du avskyr, skal du heller ikke gjøre mot andre. Hvis du ikke ønsker å bli baktalt, så baktal ikke andre! På den annen side, hvis du ønsker å bli godt behandlet, så gjør det samme mot andre. Hvis du ønsker å motta barmhjertighet, vær barmhjertig mot andre! Hvis du ønsker å få ros, gi ros til andre! Hvis du retter deg etter dette, vil overtredelser av den første og andre tavle opphøre.
5. Når du i din gjerning setter deg fore å gjøre noe, klag ikke på Guds forsyn, selv om du er klar over at du mangler evne til å gjøre det. Begynn ikke din gjerning uten å be om Guds velsignelse over det du skal gjøre. For uten Guds velsignelse vil alt vi tar oss fore bli til ingen nytte (Salme 127,1,2). Alt er avhengig av Herrens velsignelse. Be derfor til Gud at han vil velsigne ditt arbeide og gå så til oppgaven med glede. Legg resultatet i Guds vise forsyn, han som bryr seg om oss og ikke vil at de som frykter ham, skal mangle noe (Samle 34,9).
6. Sett deg aldri fore å gå i gang med noe, eller benytte deg av midler, som Gud forbyr. For hva nytte er det om du har vunnet det på bekostning av din sjel? (Matt 16,26). Kanskje kan du oppnå fortjeneste på ulovlige måte, men slik skitner du deg til og øver vold mot din samvittighet. Og hvem kan bære byrden av en nagende samvittighet? Derfor vær nøye i alt du tar deg fore, som apostelen Paulus gjorde, slik at du alltid kan ha en god samvittighet for Gud og mennesker (Apg 24,16).
7. Vær ikke stolt og overmodig selv om du er blitt velsignet med denne verdens gods, eller har fått mange menneskelige gaver. For Gud som har gitt deg dem, vil ta dem fra deg igjen, hvis du misbruker disse hans gaver til stolthet og nedlatenhet overfor andre. Selv om du besitter en dyd som du kan føle deg stolt av, så viser den deg at du også har dårlige vaner eller mangler som gir rikelig grunn til å fremstå som liten i egne øyne. Den som kjenner seg selv, vil finne nok av egne feil som gjør det vanskelig å tenke bedre om seg selv enn om andre.
8. Arbeid for å bli en ærlig Jesu Kristi tjener, ikke bare utad når det gjelder å høre Guds ord og gjøre det evangeliet pålegger oss, men også i hele ditt liv ved å forsake all synd og i sann lydighet leve i samsvar med alle Guds bud. Vær ikke tilfreds med at andre syns du er from, men vær i sannhet det du i virkelig gir inntrykk av å være. Ve over det menneske som ikke er from, selv om han ønsker å bli ansett for å være det!
9. Tro ikke at det er nok at du selv tjener Gud, hvis du ikke sørger for at alle som du har ansvar for, gjør det samme. En fars plikt er ikke begrenset til at han alene tjener Gud, men at han også pålegger medlemmene i familien, barn, tjenere og tjenestekvinner å gjøre det samme. For Gud har pålagt alle familiefedre å gjøre det
(5.Mos 6.6-7). Det gjorde Josva, den djerve og gudfryktige helten. Han informerte hele Israels folk at selv om de ikke hadde noe ønske om å tjene Herren, så ville han og hans hus gjøre det (Josva 24,15). Enhver far skal stå til regnskap for familiens sjeler, slik myndighetene skal stå til regnskap for sine undersåtter eller forkynnere for sine tilhørere (Esek 3,18). En far skal derfor bære omsorg for at hans kone, barn og tjenere trofast tjener Herren, som er den eneste måten de kan bli frelst på.
10. Unngå latskap som en djevelens hodepute og årsak til all slags ondskap. Vær arbeidsom i ditt kall slik at djevelen aldri finner deg ørkesløs. Djevelen har stor makt over de late og kaster dem i all slags synd, for latskap er årsak til enhver last. Det var da David ikke hadde noe å ta seg til på taket av huset, at han ble en ekteskapsbryter (2.Sam 11,2-5).
11. Gjør deg alltid umak med å kle deg ordentlig og ha ingen ting å gjøre med forargerlig pomp og prakt i klesveien. Det er forfengelighet å bruke så mye penger på en dress at du kunne kledd to eller tre personer. Hvis du, når du er blitt gammel, tenker tilbake på hvor mye tid du brukte på å pynte deg selv, da kan du ikke annet enn sørge over at du var så opptatt av slik forfengelighet. Les ofte i Guds ord, og du vil finne mange advarsler mot stolthet. Du vil se at ingen synd ble strengere straffet. Det forandret engler til djevler, og den mektige Nebukadnesar til et villdyr. Det var på grunn av stolthet at dronning Jesabel ble spist av hunder (2 Kb 9,30-37).
12. Gjør aldri noe i sinne, men tenk deg nøye om hva du bør gjøre for at du ikke etterpå skal angre på det og slik få et dårlig navn. Etter en tid vil ditt sinne kjølne. Når du så har kommet til deg selv, vil du ha evne til å vurdere hva som er rett å gjøre. Gjør alltid forskjell på den som gjør deg urett på grunn av mangel på innsikt og mot sin vilje, og en som gjør det med overlegg og med ondskap. Vis nåde mot den første, mot den andre rettferdighet.
13. Bli ikke for god venn med et menneske hvis han ikke frykter Gud av hjertet. For det er sikkert at alt vennskap, om det synes aldri så solid, hvis det er bygd på en annen grunnvoll enn gudsfrykt, varer ikke i lengden.
14. Vær glad i din venn på en slik måte at du ikke er altfor fortrolig med ham. Livet er underlagt forandringer og skiftende omstendigheter. Samme hvordan et menneske oppfører seg, er det vanskelig for ham å oppnå godvilje hos alle sine venner like til livets slutt.
15. Hvis du skulle komme i trette av et eller annet slag med din venn, forakt ham ikke for det og forråd ikke hans tillit (Ord 11,13). For du ønsker å bli venn med ham igjen.
16. Ingen er sin egen herre, bare en forvalter over det han har og eier. Derfor skal du dele av ditt gods til dem som er i nød, og gjøre det på en klok måte, med et villig sinn og av hjertet (Rom 12,13, 2. Kor 9,7).
17. Hvis du er i en overordnet stilling, bruk din stilling mer til godhet og ydmykhet enn til skrekk og terror. Dette er bedre enn tyranni. Det fører alltid med seg sorg og fortvilelse. Guds rettferdighet kan ikke la tyranni vare ved, undertrykkere får ikke herske lenge. Husk at et hjerteløst styre medfører stor urettferdighet. Gud krever mildhet av dem som sitter ved makten, like mye som rettferdighet. Derfor hersk over dine undersåtter med kjærlighet og mildhet! Da vil de elske deg mer enn de frykter deg.
18. Til slutt, vær vennlig mot alle i din ferd, og vær ikke til byrde for noen. Overfor Gud, lev et hellig liv. Overfor deg selv, vær rimelig. Overfor dine medmennesker, vær grei. I livet, vær beskjeden. I din ferd, høflig. Ved formaning, vær vennlig. I tilgivelse, villig. I dine løfter, sannferdig. I din tale, klok. Og del med glede av et rent hjerte av de goder du selv tar imot!
søndag 13. april 2014
Amishfolkets visdom. Del to
OM DINE ORD
1. Tenk over at for hvert ord du sier, skal du gjøre regnskap på dommens dag , Matt 12,36. ”Hvor det er mange ord, mangler det ikke på synd”, Ord10,19. Prøv å unngå tom tale. La den være overveid, av få ord og sann.
2. Tenk over på forhånd om det du skal til å si, er verd å si. Lær deg til å si mye med få ord. Si ikke at noe er sant og riktig hvis du ikke med sikkerhet vet at det forholder seg slik. Vær heller taus enn å si noe som kan være usant eller uten verdi. For når det blir kjent at du ikke har skrupler med usannheter, vil ingen tro deg når du taler sant. Hvis du elsker sannheten, vil dine ord bli trodd, fremfor eden til en løyner.
3. Hvis du ønsker å være glad sammen med gode venner, ta deg i vare at din glede ikke kommer i motsetning til kristen kjærlighet, til renhet og ærbarhet. Avstå fra simpel krenkelse og hån som rettsindige mennesker vil være skamfulle over å høre. Dette fordi simpel tale er et klart vitnesbyrd om et urent hjerte. ”For det hjertet flyter over av, det taler munnen” , Matt 12,34. Videre fordi skitne vitser og simpel tale åpner veien til skammelig ferd. Du sier kanskje: ”man må ha noe å fortelle når man er sammen med venner, som tidsfordriv og til underholdning”. Det er en forkastelig unnskyldning. For det første fordi slik moro er klart forbudt etter Guds ord: ”Skamløshet og dumt snakk eller lettsindig skjemt, er usømmelig,” sier den hellige apostel Paulus – slikt må vi unngå. For det andre: Usømmelig tale vekker Guds vrede, Ef 5,4,6. Ved ufin tale og tom skjemt gjør vi Den Hellige Ånd sorg, Ef 4,29,30. Tungen er menneskets ære og kronen av alle legemets lemmer. Skal da mennesket bruke den til usømmelighet? Når tungen er korrupt, gjør den hele legemet skittent og fyller mennesket med urettferdighet, Jak 3,6. Derfor skal du avsky all slags urenhet og la din tale være sømmelig og oppbyggelig, slik at de som hører den, kan ha gagn av det. Bruk tungen til å formane den late, til å opplyse den uvitende, og til å trøste den sorgfulle. Gud vil på den måten gi deg mer av sine nådige gaver, Mark 4,25.
4. Legg særlig vekt på å avstå fra ufin, lettvint, simpel og skammelig misbruk av Guds hellige navn. Det er tegn på en løssluppen og ugudelig karakter å vanhellige Guds navn ved å banne. Det er også klart at den som stadig banner, sjelden taler sant. For han har ingen skrupler med å misbruke Guds navn. Skulle han da ha problem med å lyve? ” La deres tale være ja,ja, - nei,nei! Det som er mer enn dette, er av det onde.” For å unngå ugudelighet, hold deg unna mennesker som banner og sverger for at du selv ikke skal begynne å ta etter. Tal derfor din venn til rette, hvis han er villig til å høre. Men det er til ingen nytte å vise spotteren til rette, Ord 9,8.
5. Vær ikke snar til å tro alt du blir fortalt, og bær ikke videre alt du hører. Ellers kan du snart miste din venn, og han blir din fiende. Hvis du hører klagemål mot et menneske, undersøk nøye omstendighetene før du gir til kjenne din kritikk eller mening.
6. Betro ikke til noen dine personlige hemmeligheter uten at du på forhånd vet du kan stole på vedkommende. Her er en måte å prøve ham på og lære ham å kjenne: Betro ham mindre viktige ting, og på den måten vil du lære ham å kjenne uten å risikere å skade deg. For hvis han holder hemmeligheten for seg selv, så viser det at han er én du kan betro deg til. Men likevel, fortell ikke din venn alle ting, for hvis det skulle komme noe mellom dere (noe som lett kan skje), da kan han bruke det til å skade deg.
7. Tal ikke nedsettende om dine venner. Trekk heller frem det som er rosverdig. Hvis noen har begått en feil, hold det for deg selv, for baktalelse og ryktespredning er giftig og ødeleggende for alt vennskap. Hvis du hører om kritikk av din nestes feil, søk først inn i ditt eget hjerte, før du slutter deg til kritikken. Du vil uten tvil finne at du har de samme, hvis ikke større, mangler og feil. På den måten vil du enten kjenne behov for å forbedre deg selv eller slutte å snakke nedsettende om din neste.
8. Når du trenger et godt råd, gå ikke først til en kjent og aktet person. Gå heller til en som har erfaring i det saken gjelder. Hvis du går til en aktet person og du ikke følger hans råd, fordi du mener det er et dårlig råd, kan du støte ham, og han blir din fiende.
9. Hvis noen i beste mening har gitt deg et råd som ikke duger, skal du ikke klandre ham for det. For gode råd kan også mislykkes. Ingen i denne verden kan si hva fremtiden holder. Ingen er klok i alle ting, eller fremsynt nok. Heller ikke skal du spotte råd fra enkle mennesker, hvis de vil deg det beste.
10. Gjør ikke narr av andres svakheter, men tenk på dine egne svakheter. Vær tålmodig og vis medfølelse med din nestes svakhet og skrøpelighet. Men likevel, vær ikke en hykler som unnskylder hans synd eller unnlater broderlig tilrettevisning og formaning. Men hvis du vil vise ham til rette, pass på at du gjør det på en beleilig tid. Gjør du det på feil tid, kan det gjøre mer skade enn nytte, særlig hvis du gjør det på en hard måte, uten ydmykhet. Tilrettevisning er som en salat der man skal bruke mer olje enn eddik.
11. Gjør det til vane ikke å svare på andres uttalelse eller felle dom uten at du først har lyttet og forstått skikkelig hva som er blitt sagt.
12. Du kan ikke strides og kives med dine medmennesker og samtidig ha fred med Gud. Hvis du elsker Gud, vil du også elske din neste etter Guds vilje, slik han har pålagt oss.
13. Bær tålmodig ditt kors og klag ikke til andre. For dine fiender vil glede seg, og folk vil tenke smått om deg hvis du klager.
14. Anse et menneske som venn når han på tomannshånd peker på dine feil. Det er i sannhet en bedrøvelig situasjon hvis et menneske ikke har noen som våger å korrigere ham når han trenger det. For hvis han ikke blir påtalt for feil han gjør, kan han tro at han er fullkommen og fortsette som før til egen undergang. En vennlig påtale kan hjelpe ham tilbake på den rette vei. Alle trenger tilrettevisning fra tid til annen. For som øyet ser alle ting og søker å forbedre andre, så kan øyet ikke se seg selv og forbedre seg selv. Slik også med vår menneskelige natur. Vi er partiske mot oss selv og kan ikke se våre egne mangler og feil like lett som vi ser andres feil. Derfor er det viktig at noen peker på våre feil. For andre ser dem så mye klarere enn oss. Om du blir klandret med rette eller urette, av venn eller fiende, så gjør ikke det et klokt og forstandig menneske noen skade. For er det sant, vil det hjelpe deg til å forbedre deg. Hvis det ikke er sant, vil det tjene som en advarsel om det du bør passe deg for i fremtiden. - Men hvis du ikke kan tåle tilrettevisning, da gjør aldri noe galt!
OM DINE ORD
1. Tenk over at for hvert ord du sier, skal du gjøre regnskap på dommens dag , Matt 12,36. ”Hvor det er mange ord, mangler det ikke på synd”, Ord10,19. Prøv å unngå tom tale. La den være overveid, av få ord og sann.
2. Tenk over på forhånd om det du skal til å si, er verd å si. Lær deg til å si mye med få ord. Si ikke at noe er sant og riktig hvis du ikke med sikkerhet vet at det forholder seg slik. Vær heller taus enn å si noe som kan være usant eller uten verdi. For når det blir kjent at du ikke har skrupler med usannheter, vil ingen tro deg når du taler sant. Hvis du elsker sannheten, vil dine ord bli trodd, fremfor eden til en løyner.
3. Hvis du ønsker å være glad sammen med gode venner, ta deg i vare at din glede ikke kommer i motsetning til kristen kjærlighet, til renhet og ærbarhet. Avstå fra simpel krenkelse og hån som rettsindige mennesker vil være skamfulle over å høre. Dette fordi simpel tale er et klart vitnesbyrd om et urent hjerte. ”For det hjertet flyter over av, det taler munnen” , Matt 12,34. Videre fordi skitne vitser og simpel tale åpner veien til skammelig ferd. Du sier kanskje: ”man må ha noe å fortelle når man er sammen med venner, som tidsfordriv og til underholdning”. Det er en forkastelig unnskyldning. For det første fordi slik moro er klart forbudt etter Guds ord: ”Skamløshet og dumt snakk eller lettsindig skjemt, er usømmelig,” sier den hellige apostel Paulus – slikt må vi unngå. For det andre: Usømmelig tale vekker Guds vrede, Ef 5,4,6. Ved ufin tale og tom skjemt gjør vi Den Hellige Ånd sorg, Ef 4,29,30. Tungen er menneskets ære og kronen av alle legemets lemmer. Skal da mennesket bruke den til usømmelighet? Når tungen er korrupt, gjør den hele legemet skittent og fyller mennesket med urettferdighet, Jak 3,6. Derfor skal du avsky all slags urenhet og la din tale være sømmelig og oppbyggelig, slik at de som hører den, kan ha gagn av det. Bruk tungen til å formane den late, til å opplyse den uvitende, og til å trøste den sorgfulle. Gud vil på den måten gi deg mer av sine nådige gaver, Mark 4,25.
4. Legg særlig vekt på å avstå fra ufin, lettvint, simpel og skammelig misbruk av Guds hellige navn. Det er tegn på en løssluppen og ugudelig karakter å vanhellige Guds navn ved å banne. Det er også klart at den som stadig banner, sjelden taler sant. For han har ingen skrupler med å misbruke Guds navn. Skulle han da ha problem med å lyve? ” La deres tale være ja,ja, - nei,nei! Det som er mer enn dette, er av det onde.” For å unngå ugudelighet, hold deg unna mennesker som banner og sverger for at du selv ikke skal begynne å ta etter. Tal derfor din venn til rette, hvis han er villig til å høre. Men det er til ingen nytte å vise spotteren til rette, Ord 9,8.
5. Vær ikke snar til å tro alt du blir fortalt, og bær ikke videre alt du hører. Ellers kan du snart miste din venn, og han blir din fiende. Hvis du hører klagemål mot et menneske, undersøk nøye omstendighetene før du gir til kjenne din kritikk eller mening.
6. Betro ikke til noen dine personlige hemmeligheter uten at du på forhånd vet du kan stole på vedkommende. Her er en måte å prøve ham på og lære ham å kjenne: Betro ham mindre viktige ting, og på den måten vil du lære ham å kjenne uten å risikere å skade deg. For hvis han holder hemmeligheten for seg selv, så viser det at han er én du kan betro deg til. Men likevel, fortell ikke din venn alle ting, for hvis det skulle komme noe mellom dere (noe som lett kan skje), da kan han bruke det til å skade deg.
7. Tal ikke nedsettende om dine venner. Trekk heller frem det som er rosverdig. Hvis noen har begått en feil, hold det for deg selv, for baktalelse og ryktespredning er giftig og ødeleggende for alt vennskap. Hvis du hører om kritikk av din nestes feil, søk først inn i ditt eget hjerte, før du slutter deg til kritikken. Du vil uten tvil finne at du har de samme, hvis ikke større, mangler og feil. På den måten vil du enten kjenne behov for å forbedre deg selv eller slutte å snakke nedsettende om din neste.
8. Når du trenger et godt råd, gå ikke først til en kjent og aktet person. Gå heller til en som har erfaring i det saken gjelder. Hvis du går til en aktet person og du ikke følger hans råd, fordi du mener det er et dårlig råd, kan du støte ham, og han blir din fiende.
9. Hvis noen i beste mening har gitt deg et råd som ikke duger, skal du ikke klandre ham for det. For gode råd kan også mislykkes. Ingen i denne verden kan si hva fremtiden holder. Ingen er klok i alle ting, eller fremsynt nok. Heller ikke skal du spotte råd fra enkle mennesker, hvis de vil deg det beste.
10. Gjør ikke narr av andres svakheter, men tenk på dine egne svakheter. Vær tålmodig og vis medfølelse med din nestes svakhet og skrøpelighet. Men likevel, vær ikke en hykler som unnskylder hans synd eller unnlater broderlig tilrettevisning og formaning. Men hvis du vil vise ham til rette, pass på at du gjør det på en beleilig tid. Gjør du det på feil tid, kan det gjøre mer skade enn nytte, særlig hvis du gjør det på en hard måte, uten ydmykhet. Tilrettevisning er som en salat der man skal bruke mer olje enn eddik.
11. Gjør det til vane ikke å svare på andres uttalelse eller felle dom uten at du først har lyttet og forstått skikkelig hva som er blitt sagt.
12. Du kan ikke strides og kives med dine medmennesker og samtidig ha fred med Gud. Hvis du elsker Gud, vil du også elske din neste etter Guds vilje, slik han har pålagt oss.
13. Bær tålmodig ditt kors og klag ikke til andre. For dine fiender vil glede seg, og folk vil tenke smått om deg hvis du klager.
14. Anse et menneske som venn når han på tomannshånd peker på dine feil. Det er i sannhet en bedrøvelig situasjon hvis et menneske ikke har noen som våger å korrigere ham når han trenger det. For hvis han ikke blir påtalt for feil han gjør, kan han tro at han er fullkommen og fortsette som før til egen undergang. En vennlig påtale kan hjelpe ham tilbake på den rette vei. Alle trenger tilrettevisning fra tid til annen. For som øyet ser alle ting og søker å forbedre andre, så kan øyet ikke se seg selv og forbedre seg selv. Slik også med vår menneskelige natur. Vi er partiske mot oss selv og kan ikke se våre egne mangler og feil like lett som vi ser andres feil. Derfor er det viktig at noen peker på våre feil. For andre ser dem så mye klarere enn oss. Om du blir klandret med rette eller urette, av venn eller fiende, så gjør ikke det et klokt og forstandig menneske noen skade. For er det sant, vil det hjelpe deg til å forbedre deg. Hvis det ikke er sant, vil det tjene som en advarsel om det du bør passe deg for i fremtiden. - Men hvis du ikke kan tåle tilrettevisning, da gjør aldri noe galt!
mandag 7. april 2014
Visdom fra amish-folket
Veiledningen til et liv i gudsfrykt stammer fra pietistiske kretser i Europa og ble først trykt i en bønnebok i 1736 med tittelen: Geistliches Lust Gärtlein frommer Seelen – direkte oversatt: Åndelig gledeshage for fromme sjeler. Skriftet er å finne i andaktsbøker brukt av Amish-folket i USA i dag. Det faller i tre deler: Om dine tanker. Om dine ord. Om dine gjerninger. Kristne til alle tider vil ha mye å lære av denne veiledning som gjelder vår helliggjørelse. Følgende er en oversettelse gjort av Per Kørner av den engelske versjonen av Amish-pastoren, Joseph Stoll, Pathway Publishers, 2000. Gjengitt her med tillatelse av Kørner.
Vi har veldig mye å lære av de kristne som har levd før oss.
DEL EN – OM DINE TANKER
Først og fremst det som gjelder dine tanker. Ta den følgende veiledning alvorlig til hjertet:
1. Om morgenen når du våkner med Gud, tenk over at dette kan være din siste dag. Når du går til ro om kvelden, vet du ikke om du vil stå opp igjen, bortsett fra å stå opp til Dommen. Av den grunn er det dess viktigere for deg å be hver dag, bøye kne morgen og kveld, og bekjenne dine synder for Gud og be om Hans tilgivelse, og takke for alle Hans velgjerninger.
2. Avstå fra onde, tomme og urene tanker. ” Bevar ditt hjerte framfor alt du bevarer, for livet utgår fra det” Ord 4,23. For det du lar bo i dine tanker, vil prege dine ord, din ferd, og hele din måte å leve på.
3. Tenk ofte på de fire siste ting: på døden, det sikreste av alle ting; på dommens dag, det mest skremmende av alle ting; på helvete, for det er ikke noe mer uutholdelig, og på himmelen, for det er ikke noe mer fylt av glede. Den som ofte tenker på disse ting, vil holde seg borte fra mange synder og streber etter sann gudsfrykt.
4. På hviledagen, legg spesielt godt merke til Guds store gjerninger: skaperverket og hvordan Han styrer verden, og Hans forløsningsverk. I tillegg til en slik ettertanke kommer hellig bønn, oppmerksomt å lytte til prekenen, åndelig samtale og lignende. På denne måten vil du helligholde hviledagen rett slik Guds ord så ofte påminner oss. Men hvis du har en samvittighet som ikke tar det så nøye med det tredje budet, vil du neppe nøle med å bryte alle de andre av Guds bud.
5. I alle ting – før du tar til med noe – vær forsiktig og tenk gjennom hva resultatet kan bli. I alt hva du tar deg fore, tenk stadig på om du ville like å drive med dette hvis døden rammet deg, og du skulle stå for Guds domstol. Av den grunn skal du aldri tillate deg å bli funnet i en slik situasjon der du ikke kan eie håp om frelse. Lev hver dag som det skulle være den siste og du må møte for Kristi domstol!
6. Hvis noen gjør deg urett, bær det med tålmod! For hvis du tar uretten mot deg til hjertet, sårer du ingen andre enn deg selv og gjør bare det din fiende ønsker du skal gjøre. Du gir ham tilfredsstillelsen av å se hvor fortørnet du er. Men hvis du kan være tålmodig, da vil Gud i sin time dømme rettferdig, og din uskyld vil komme for dagen.
7. Vær spesielt oppmerksom på misnøye eller et sinn som aldri er tilfreds. Det er Guds nåde at Han lar deg ha prøvelser og motgang. Gud gir deg mange forskjellige velsignelser slik at du ikke skal fortvile, men Han måler ut for deg også motgang og smerte for at du ikke skal bli stolt og selvsikker med altfor stor glede. Uansett hvilken motgang du møter, husk at p.g.a. dine synder, fortjener du mye verre.
8. Hvis andre menneske roser deg for din dyktighet, vær ydmyk! Vokt deg for selvros, for det er på den måten dåren streber etter tom ære. I alt hva du gjør: Vær ærlig! Det vil gi lønn nok, og andre vil rose deg.
9. Vær ikke for opptatt av hva andre gjør, og hvis du ikke har noe med det å gjøre, bland deg ikke bort i det!
10. Vær tålmodig i lidelser, og la ditt hjerte finne ro under Guds mektige hånd med disse tanker: For det første. Det er Guds hånd som tukter deg. For det andre. Det er til ditt gagn. For det tredje. Herren vil lette din byrde. For det fjerde: Han vil gi deg styrke til å holde ut. For det femte. Han vil utfri deg fra prøvelsene i rett tid.
11. Se aldri på synd som uviktig eller ubetydelig. For det første. Enhver synd, hvor liten eller ubetydelig den kan synes, er en overtredelse mot Guds majestet. For det andre. En liten synd som du holder fast ved, kan fordømme et menneske like så vel som en stor synd. En liten lekkasje som ikke blir reparert, kan få et skip til å synke etter en tid. Likedan – til og med den minste synd, hvis den blir kjælt med og et oppgjør ikke blir tatt, kan føre et menneske i helvete. Vær derfor oppmerksom, ikke bare på store synder, men også de små. Gjør deg umak med å overvinne de små synder, slik at du også kan bli herre over de store. Særlig skal du sky å synde med vilje, noe som vekker Guds vrede. Det er vanskelig å få tilgivelse for synder som er begått med vilje.
12. ”Gled deg ikke når din fiende faller” (Ord 24,17). Hva som hender en annen, kan snart hende deg selv før morgendagen er omme. Den som gleder seg over ulykken til en annen, vil ikke forbli ustraffet (Ord 17,5).
13. Bær ikke på hat eller misunnelse mot noe menneske. Herren elsket deg mens du var Hans fiende (Rom.5,8). Derfor venter Han at du skal elske din fiende for Hans skyld. Det er en liten ting for oss mennesker å tilgi våre skyldnere i forhold til hva Gud den Allmektige tilgir og forlater oss. Selv om du mener at din fiende ikke er verdig din tilgivelse, så er Herren Kristus verdig at du gjør det for Hans skyld.
14. Hold ikke gudsfrykt for noe mindre verdifullt selv om de ugudelige ser på det med forakt og spott. Ta ikke lett på synden selv om det er vanlig, og flertall av folket lever ugudelig. Antallet er ikke noe bevis på at en sak er riktig. Mange mennesker går på veien til helvete (Matt 7,13).Hvis Gud skulle spørre deg på den ytterste dag: ”Hvorfor holdt du ikke hviledagen hellig? Hvorfor drakk du deg full av berusende drikker? Hvorfor løy du? Hvorfor levde du i hat og misunnelse mot andre?” – ville du da svare: ”Herre, jeg gjorde det fordi nesten alle de andre gjorde det”. Det ville være et håpløst svar. Gud ville da si til deg: ”Fordi du har syndet som majoriteten, må du også bli kastet i helvete sammenmed majoriteten.”
15. Hvis du står overfor en viktig avgjørelse og du ikke er sikker på hva som er best å gjøre eller svare, ta minst en natt og tenk over det. Du vil ikke angre på det.
16. Gå aldri til ro om kvelden uten først å tenke over hvordan du har brukt dagen, hva som har vært rett eller hva som har vært galt. På den måten vil du lett merke om du har brukt den dyrebare tiden riktig eller ikke.
Veiledningen til et liv i gudsfrykt stammer fra pietistiske kretser i Europa og ble først trykt i en bønnebok i 1736 med tittelen: Geistliches Lust Gärtlein frommer Seelen – direkte oversatt: Åndelig gledeshage for fromme sjeler. Skriftet er å finne i andaktsbøker brukt av Amish-folket i USA i dag. Det faller i tre deler: Om dine tanker. Om dine ord. Om dine gjerninger. Kristne til alle tider vil ha mye å lære av denne veiledning som gjelder vår helliggjørelse. Følgende er en oversettelse gjort av Per Kørner av den engelske versjonen av Amish-pastoren, Joseph Stoll, Pathway Publishers, 2000. Gjengitt her med tillatelse av Kørner.
Vi har veldig mye å lære av de kristne som har levd før oss.
DEL EN – OM DINE TANKER
Først og fremst det som gjelder dine tanker. Ta den følgende veiledning alvorlig til hjertet:
1. Om morgenen når du våkner med Gud, tenk over at dette kan være din siste dag. Når du går til ro om kvelden, vet du ikke om du vil stå opp igjen, bortsett fra å stå opp til Dommen. Av den grunn er det dess viktigere for deg å be hver dag, bøye kne morgen og kveld, og bekjenne dine synder for Gud og be om Hans tilgivelse, og takke for alle Hans velgjerninger.
2. Avstå fra onde, tomme og urene tanker. ” Bevar ditt hjerte framfor alt du bevarer, for livet utgår fra det” Ord 4,23. For det du lar bo i dine tanker, vil prege dine ord, din ferd, og hele din måte å leve på.
3. Tenk ofte på de fire siste ting: på døden, det sikreste av alle ting; på dommens dag, det mest skremmende av alle ting; på helvete, for det er ikke noe mer uutholdelig, og på himmelen, for det er ikke noe mer fylt av glede. Den som ofte tenker på disse ting, vil holde seg borte fra mange synder og streber etter sann gudsfrykt.
4. På hviledagen, legg spesielt godt merke til Guds store gjerninger: skaperverket og hvordan Han styrer verden, og Hans forløsningsverk. I tillegg til en slik ettertanke kommer hellig bønn, oppmerksomt å lytte til prekenen, åndelig samtale og lignende. På denne måten vil du helligholde hviledagen rett slik Guds ord så ofte påminner oss. Men hvis du har en samvittighet som ikke tar det så nøye med det tredje budet, vil du neppe nøle med å bryte alle de andre av Guds bud.
5. I alle ting – før du tar til med noe – vær forsiktig og tenk gjennom hva resultatet kan bli. I alt hva du tar deg fore, tenk stadig på om du ville like å drive med dette hvis døden rammet deg, og du skulle stå for Guds domstol. Av den grunn skal du aldri tillate deg å bli funnet i en slik situasjon der du ikke kan eie håp om frelse. Lev hver dag som det skulle være den siste og du må møte for Kristi domstol!
6. Hvis noen gjør deg urett, bær det med tålmod! For hvis du tar uretten mot deg til hjertet, sårer du ingen andre enn deg selv og gjør bare det din fiende ønsker du skal gjøre. Du gir ham tilfredsstillelsen av å se hvor fortørnet du er. Men hvis du kan være tålmodig, da vil Gud i sin time dømme rettferdig, og din uskyld vil komme for dagen.
7. Vær spesielt oppmerksom på misnøye eller et sinn som aldri er tilfreds. Det er Guds nåde at Han lar deg ha prøvelser og motgang. Gud gir deg mange forskjellige velsignelser slik at du ikke skal fortvile, men Han måler ut for deg også motgang og smerte for at du ikke skal bli stolt og selvsikker med altfor stor glede. Uansett hvilken motgang du møter, husk at p.g.a. dine synder, fortjener du mye verre.
8. Hvis andre menneske roser deg for din dyktighet, vær ydmyk! Vokt deg for selvros, for det er på den måten dåren streber etter tom ære. I alt hva du gjør: Vær ærlig! Det vil gi lønn nok, og andre vil rose deg.
9. Vær ikke for opptatt av hva andre gjør, og hvis du ikke har noe med det å gjøre, bland deg ikke bort i det!
10. Vær tålmodig i lidelser, og la ditt hjerte finne ro under Guds mektige hånd med disse tanker: For det første. Det er Guds hånd som tukter deg. For det andre. Det er til ditt gagn. For det tredje. Herren vil lette din byrde. For det fjerde: Han vil gi deg styrke til å holde ut. For det femte. Han vil utfri deg fra prøvelsene i rett tid.
11. Se aldri på synd som uviktig eller ubetydelig. For det første. Enhver synd, hvor liten eller ubetydelig den kan synes, er en overtredelse mot Guds majestet. For det andre. En liten synd som du holder fast ved, kan fordømme et menneske like så vel som en stor synd. En liten lekkasje som ikke blir reparert, kan få et skip til å synke etter en tid. Likedan – til og med den minste synd, hvis den blir kjælt med og et oppgjør ikke blir tatt, kan føre et menneske i helvete. Vær derfor oppmerksom, ikke bare på store synder, men også de små. Gjør deg umak med å overvinne de små synder, slik at du også kan bli herre over de store. Særlig skal du sky å synde med vilje, noe som vekker Guds vrede. Det er vanskelig å få tilgivelse for synder som er begått med vilje.
12. ”Gled deg ikke når din fiende faller” (Ord 24,17). Hva som hender en annen, kan snart hende deg selv før morgendagen er omme. Den som gleder seg over ulykken til en annen, vil ikke forbli ustraffet (Ord 17,5).
13. Bær ikke på hat eller misunnelse mot noe menneske. Herren elsket deg mens du var Hans fiende (Rom.5,8). Derfor venter Han at du skal elske din fiende for Hans skyld. Det er en liten ting for oss mennesker å tilgi våre skyldnere i forhold til hva Gud den Allmektige tilgir og forlater oss. Selv om du mener at din fiende ikke er verdig din tilgivelse, så er Herren Kristus verdig at du gjør det for Hans skyld.
14. Hold ikke gudsfrykt for noe mindre verdifullt selv om de ugudelige ser på det med forakt og spott. Ta ikke lett på synden selv om det er vanlig, og flertall av folket lever ugudelig. Antallet er ikke noe bevis på at en sak er riktig. Mange mennesker går på veien til helvete (Matt 7,13).Hvis Gud skulle spørre deg på den ytterste dag: ”Hvorfor holdt du ikke hviledagen hellig? Hvorfor drakk du deg full av berusende drikker? Hvorfor løy du? Hvorfor levde du i hat og misunnelse mot andre?” – ville du da svare: ”Herre, jeg gjorde det fordi nesten alle de andre gjorde det”. Det ville være et håpløst svar. Gud ville da si til deg: ”Fordi du har syndet som majoriteten, må du også bli kastet i helvete sammenmed majoriteten.”
15. Hvis du står overfor en viktig avgjørelse og du ikke er sikker på hva som er best å gjøre eller svare, ta minst en natt og tenk over det. Du vil ikke angre på det.
16. Gå aldri til ro om kvelden uten først å tenke over hvordan du har brukt dagen, hva som har vært rett eller hva som har vært galt. På den måten vil du lett merke om du har brukt den dyrebare tiden riktig eller ikke.
torsdag 20. mars 2014
Du og jeg vet ingen ting om fremtiden
Min mor hadde planer om at når hun ble enke, for det var det hun trodde hun ble, så skulle hun bytte bolig med Inger og meg som hadde en leilighet i Frostaveien sentralt i Trondheim. Så skulle mor kunne gå til kirke over gata, og så kunne vi overta det huset hun og far hadde som pensjonistbolig på Rødde (Melhus/Trondheim), nær hennes barndomshjem. I virkeligheten ble tingene helt anderledes. Mor døde, og far ble enkemann. Vi solgte vår leilighet i Trondheim og kjøpte bolig i Oslo. Far solgte huset sitt på Rødde og flyttet inn i samme generasjonsbolig som oss i Oslo.
For få dager siden gjorde jeg en nyttig erfaring på et Alpha-kurs.
Vi var noen som skulle skrive på en lapp hvor vi ønsker være med våre liv om 10 år. Det er jo ikke en dum sak å gjøre. Jeg skrev noen drømmer om hva jeg ønsker å ha oppnådd om 10 år.
Så så vi en god tale av Nicky Gumble på DVD om hva vi vil gjøre med resten av våre liv.
Så skulle vi skrive lapp på nytt og beskrive hva vi ønsket å oppnå om 10 år.
Det ble en anderledes lapp.
Jeg hadde denne gang skrellet bort alle "drømmer" om ting som jeg ikke har peiling på om kommer til å skje eller ikke. Jeg aner ikke hva som kommer til å skje av krig og naturkatastrofer i verden og i vår del av verden. Jeg aner ikke hva som kommer til å skje med min helse og livssituasjon. Jeg aner ikke hva som kan skje med relasjoner som er viktige for meg.
Det er bare en eneste ting som ligger fast: Gud er der, er glad i meg og vil frelse meg.
Det er bare ett eneste mål jeg med sikkerhet kan gjøre noe med: sørge for å holde meg nær Ham.
Dermed er alle andre tiårsdrømmer blitt nettopp det, noen drømmer.
Så enkelt er det.
Min mor hadde planer om at når hun ble enke, for det var det hun trodde hun ble, så skulle hun bytte bolig med Inger og meg som hadde en leilighet i Frostaveien sentralt i Trondheim. Så skulle mor kunne gå til kirke over gata, og så kunne vi overta det huset hun og far hadde som pensjonistbolig på Rødde (Melhus/Trondheim), nær hennes barndomshjem. I virkeligheten ble tingene helt anderledes. Mor døde, og far ble enkemann. Vi solgte vår leilighet i Trondheim og kjøpte bolig i Oslo. Far solgte huset sitt på Rødde og flyttet inn i samme generasjonsbolig som oss i Oslo.
For få dager siden gjorde jeg en nyttig erfaring på et Alpha-kurs.
Vi var noen som skulle skrive på en lapp hvor vi ønsker være med våre liv om 10 år. Det er jo ikke en dum sak å gjøre. Jeg skrev noen drømmer om hva jeg ønsker å ha oppnådd om 10 år.
Så så vi en god tale av Nicky Gumble på DVD om hva vi vil gjøre med resten av våre liv.
Så skulle vi skrive lapp på nytt og beskrive hva vi ønsket å oppnå om 10 år.
Det ble en anderledes lapp.
Jeg hadde denne gang skrellet bort alle "drømmer" om ting som jeg ikke har peiling på om kommer til å skje eller ikke. Jeg aner ikke hva som kommer til å skje av krig og naturkatastrofer i verden og i vår del av verden. Jeg aner ikke hva som kommer til å skje med min helse og livssituasjon. Jeg aner ikke hva som kan skje med relasjoner som er viktige for meg.
Det er bare en eneste ting som ligger fast: Gud er der, er glad i meg og vil frelse meg.
Det er bare ett eneste mål jeg med sikkerhet kan gjøre noe med: sørge for å holde meg nær Ham.
Dermed er alle andre tiårsdrømmer blitt nettopp det, noen drømmer.
Så enkelt er det.
torsdag 13. mars 2014
Formell kompetanse er uvesentlig,
- det er reell kompetanse som teller
Kravet om formell komptanse, og den enkeltes planer om formell kompetanse kan stå i veien for å bli en del av Guds store innhøstingsarbeide i verden. Det viktige er at du har reell kompetanse, at du kan det du skal kunne og har de rette egenskapene. Da kan det jo hende at du kan skaffe deg det også med kurser som gir formell kompetanse.
Forskning skal vise at det er liten sammenheng mellom psykologers og psykiateres formelle utdanning og behandlingsresultat. Det er andre ting som teller: kjemi mellom behandler og den som blir behandlet, empati, og andre naturlige forutsetninger. Noen ganger kan folk som overhode ikke har noen utdanning hjelpe bedre enn fagfolk med masse flotte papirer.
Slik er det i kirkelig arbeide også. Hvilken utdanning hadde Timoteus? Han fulgte Paulus og ble lært opp mens han jobbet. Du finner ingen i det nye testamente med noen formell utdanning beregnet på det kirkelige arbeide de skal gjøre. Paulus er den med teologisk utdanning fra før han ble kristen, og han sendte ingen i sin stab på samme opplæring som han selv hadde fått. Nei han gav dem "on the job training".
I politikken er det noe som heter "broilere". Det er folk som siden ungdomstiden kun har hatt som levebrød å være politikere. De har aldri har vært ute i vanlig arbeide.
Det beste opplegget for presteopplæring idag gjøres av blant annet Missouri Synoden. Alle lærerne ved presteseminarene deres har vært ute i prestetjeneste før de blir ansett kvalifisert til å komme og være lærere for prestestudentene i de forskjellige fagene. Har du ikke vært i prestetjeneste har du ingen fremtid som faglig lærer på seminaret. Det ville være noe å tenke på for norske teologiske utdanningssteder.
For en tid tilbake fikk vi besøk i Norge av Eugene Bunkowske som hadde vært misjonær i Afrika i 22 år og med store resultater. Etter 16 år i misjonærtjeneste tok han sin doktorgrad i missiologi. Han bygget senere opp doktor i missiologi programmet ved Concordia Ft. Wayne der flere norske misjonærer har tatt sine grader. Det er helt avgjørende at misjonsskoler fylles av lærere som har vært misjonærer og kan være rollemodeller for nye misjonærer under utdanning.
Om noen nå tenker at jeg forguder Missouri synoden så har jeg et hjertesukk til dem også. De har praktisk talt ingen i misjonsledelsen lenger med noen som helst tverrkulturell misjonserfaring. De mangler folk til å lede ytremisjonen med reell misjonskompetanse. Dette er kritisk. For misjonens og evangeliets skyld håper jeg de får rettet dette så snart det lar seg gjøre. Vi trenger alltid realkompetanse i kirke og misjonsarbeide.
- det er reell kompetanse som teller
Kravet om formell komptanse, og den enkeltes planer om formell kompetanse kan stå i veien for å bli en del av Guds store innhøstingsarbeide i verden. Det viktige er at du har reell kompetanse, at du kan det du skal kunne og har de rette egenskapene. Da kan det jo hende at du kan skaffe deg det også med kurser som gir formell kompetanse.
Forskning skal vise at det er liten sammenheng mellom psykologers og psykiateres formelle utdanning og behandlingsresultat. Det er andre ting som teller: kjemi mellom behandler og den som blir behandlet, empati, og andre naturlige forutsetninger. Noen ganger kan folk som overhode ikke har noen utdanning hjelpe bedre enn fagfolk med masse flotte papirer.
Slik er det i kirkelig arbeide også. Hvilken utdanning hadde Timoteus? Han fulgte Paulus og ble lært opp mens han jobbet. Du finner ingen i det nye testamente med noen formell utdanning beregnet på det kirkelige arbeide de skal gjøre. Paulus er den med teologisk utdanning fra før han ble kristen, og han sendte ingen i sin stab på samme opplæring som han selv hadde fått. Nei han gav dem "on the job training".
I politikken er det noe som heter "broilere". Det er folk som siden ungdomstiden kun har hatt som levebrød å være politikere. De har aldri har vært ute i vanlig arbeide.
Det beste opplegget for presteopplæring idag gjøres av blant annet Missouri Synoden. Alle lærerne ved presteseminarene deres har vært ute i prestetjeneste før de blir ansett kvalifisert til å komme og være lærere for prestestudentene i de forskjellige fagene. Har du ikke vært i prestetjeneste har du ingen fremtid som faglig lærer på seminaret. Det ville være noe å tenke på for norske teologiske utdanningssteder.
For en tid tilbake fikk vi besøk i Norge av Eugene Bunkowske som hadde vært misjonær i Afrika i 22 år og med store resultater. Etter 16 år i misjonærtjeneste tok han sin doktorgrad i missiologi. Han bygget senere opp doktor i missiologi programmet ved Concordia Ft. Wayne der flere norske misjonærer har tatt sine grader. Det er helt avgjørende at misjonsskoler fylles av lærere som har vært misjonærer og kan være rollemodeller for nye misjonærer under utdanning.
Om noen nå tenker at jeg forguder Missouri synoden så har jeg et hjertesukk til dem også. De har praktisk talt ingen i misjonsledelsen lenger med noen som helst tverrkulturell misjonserfaring. De mangler folk til å lede ytremisjonen med reell misjonskompetanse. Dette er kritisk. For misjonens og evangeliets skyld håper jeg de får rettet dette så snart det lar seg gjøre. Vi trenger alltid realkompetanse i kirke og misjonsarbeide.
tirsdag 11. mars 2014
Forandring fryder - og noen ganger skader
Det ligger innebygget i oss: vi ønsker å gjøre ting nytt og bedre. Nye ting regnes gjerne som bedre enn ting som er litt eldre. Det er noe forfriskende med å finne nye måter å gjøre ting på.
Men la oss ta et lite tankeeksperiment. La oss si at noen for 200 år siden hadde funnet den rette og perfekte måten å gjøre menighetsarbeide på til alle tider. Jeg kan vedde på at et flertall likevel ville føle, tenke og mene at vi ville endre ting, bare fordi vi var litt lei av det "gamle". Det er jo dumt. Vi kaster da den beste måten å gjøre noe på, bare fordi vi ikke er istand til å holde på det beste over flere generasjoner.
I vårt tilfelle med menighet er det ikke tankeeksperiment dette med å finne den perfekte måten å gjøre menighetsarbeide på: den er beskrevet i det nye testamente. De levde i en annen tid enn vi og hadde andre forhold, men oppskriften på menighetsliv ligger der. Det er det vi vil følge idag.
Noen har funnet på et skjellsord for dette: biblisisme kaller de det. De som slenger ut slike skjellsord bedriver intellektuelt latskap. La dem beskrive nøyaktig hva de ikke liker med denne bibelbruken og presentere sine alternativer, så kan vi få en avklaring som avdekker premisser og metoder i bibelbruk. Selvfølgelig skal vi sette oss inn i de kulturer vi jobber i, men bibelens menighetsundervisning er vår oppskrift på menighetsarbeide enten kulturen er slik eller slik. Dermed er det ikke sagt at alt er sagt. Her kreves mye kulturkunnskap for å få bibelens undervisning brukt til fulle.
Det ligger innebygget i oss: vi ønsker å gjøre ting nytt og bedre. Nye ting regnes gjerne som bedre enn ting som er litt eldre. Det er noe forfriskende med å finne nye måter å gjøre ting på.
Men la oss ta et lite tankeeksperiment. La oss si at noen for 200 år siden hadde funnet den rette og perfekte måten å gjøre menighetsarbeide på til alle tider. Jeg kan vedde på at et flertall likevel ville føle, tenke og mene at vi ville endre ting, bare fordi vi var litt lei av det "gamle". Det er jo dumt. Vi kaster da den beste måten å gjøre noe på, bare fordi vi ikke er istand til å holde på det beste over flere generasjoner.
I vårt tilfelle med menighet er det ikke tankeeksperiment dette med å finne den perfekte måten å gjøre menighetsarbeide på: den er beskrevet i det nye testamente. De levde i en annen tid enn vi og hadde andre forhold, men oppskriften på menighetsliv ligger der. Det er det vi vil følge idag.
Noen har funnet på et skjellsord for dette: biblisisme kaller de det. De som slenger ut slike skjellsord bedriver intellektuelt latskap. La dem beskrive nøyaktig hva de ikke liker med denne bibelbruken og presentere sine alternativer, så kan vi få en avklaring som avdekker premisser og metoder i bibelbruk. Selvfølgelig skal vi sette oss inn i de kulturer vi jobber i, men bibelens menighetsundervisning er vår oppskrift på menighetsarbeide enten kulturen er slik eller slik. Dermed er det ikke sagt at alt er sagt. Her kreves mye kulturkunnskap for å få bibelens undervisning brukt til fulle.
mandag 3. mars 2014
Karriereplanlegging kan hindre oss å bli brukt av Gud
Europa blir ikke nådd med evangeliet slik det skulle om kristne følger sine karriereplaner. Ingen av bibelens personer planla for de viktige rollene de fikk. I kirkehistorien er heller ingen store, ruvende skikkelser som planla for det de kom til å bli kjent for: Abraham, Moses, Debora, Rut, David, Maria (Jesu mor), Peter, Paulus, David, Ambrosius, Luther, Børre Knudsen - for bare å nevne noen.
De ble brukt slik de ble brukt fordi de IKKE fulgte sin karriereplan, men var lydige da de ble flyttet over til å gjøre noe helt annet enn de hadde planlagt for.
Dagens kristeliggjorte programmer for å hjelpe folk ha en retning med sine liv er bra, men du må aldri bli slave under din egen karriereplan. Du må forholde deg til din egen karriereplan som en blyanskisse som må kunne kastes i søpla om det trengs. Du trenger forholde deg til dine nærmeste 5 - 10 år fremover som ideer som gir retning nå, og så må du være lydhør. Gud har mye han skal ha gjort. Han trenger mobile tropper. Han trenger de som er åpne for å bli valgt av Han og valgt av andre til oppgaver de selv ikke ser. Så får de ta stilling til det når kallene kommer og vurdere om dette er noe som gir gjenklang i dem og får en bekreftelse fra Gud.
Så spørsmålet om: hvor skal du jobbe etter du er ferdig utdanning, hvor skal du bo og slikt - alt det er spørsmål det er veldig relevant å koble Gud inn i, også etter at du tror at du har en god karriereplan.
Europa blir ikke nådd med evangeliet slik det skulle om kristne følger sine karriereplaner. Ingen av bibelens personer planla for de viktige rollene de fikk. I kirkehistorien er heller ingen store, ruvende skikkelser som planla for det de kom til å bli kjent for: Abraham, Moses, Debora, Rut, David, Maria (Jesu mor), Peter, Paulus, David, Ambrosius, Luther, Børre Knudsen - for bare å nevne noen.
De ble brukt slik de ble brukt fordi de IKKE fulgte sin karriereplan, men var lydige da de ble flyttet over til å gjøre noe helt annet enn de hadde planlagt for.
Dagens kristeliggjorte programmer for å hjelpe folk ha en retning med sine liv er bra, men du må aldri bli slave under din egen karriereplan. Du må forholde deg til din egen karriereplan som en blyanskisse som må kunne kastes i søpla om det trengs. Du trenger forholde deg til dine nærmeste 5 - 10 år fremover som ideer som gir retning nå, og så må du være lydhør. Gud har mye han skal ha gjort. Han trenger mobile tropper. Han trenger de som er åpne for å bli valgt av Han og valgt av andre til oppgaver de selv ikke ser. Så får de ta stilling til det når kallene kommer og vurdere om dette er noe som gir gjenklang i dem og får en bekreftelse fra Gud.
Så spørsmålet om: hvor skal du jobbe etter du er ferdig utdanning, hvor skal du bo og slikt - alt det er spørsmål det er veldig relevant å koble Gud inn i, også etter at du tror at du har en god karriereplan.
søndag 2. mars 2014
Komme i form og holde ut
Statistikken for pastorer/prester som brenner ut er skremmende. Det kan være noe med egne forventninger til seg selv, og hva som er reelle og ikke reelle forventninger fra andre.
Det er flere ting som må gjøres for å holde ut, men en av tingene er å bygge muskler!
Jeg lærte det på et kurs for kristne toppledere. Selv har jeg tilhørt de som har vært minimalt interessert i å bygge muskler. Alle reklameplakater for treningsstudioer fokuserer på sprettrumper og kosmetiske muskler som skal øke verdien på "dating-markedet". Men jeg har dame, og er ikke motivert av slikt.
På kurset lærte jeg imidlertid at muskelbygging er en vesentlig komponent for å skaffe seg energi til sin lederjobb. Dermed var jeg blitt motivert.
Så nå forsøker jeg kjøre litt ukentlig trening. For meg er det svømming. Så må jeg sikkert gjøre noen andre ting også. Målet er å øke energinivået så jeg kan gjøre en god jobb og holde ut.
Statistikken for pastorer/prester som brenner ut er skremmende. Det kan være noe med egne forventninger til seg selv, og hva som er reelle og ikke reelle forventninger fra andre.
Det er flere ting som må gjøres for å holde ut, men en av tingene er å bygge muskler!
Jeg lærte det på et kurs for kristne toppledere. Selv har jeg tilhørt de som har vært minimalt interessert i å bygge muskler. Alle reklameplakater for treningsstudioer fokuserer på sprettrumper og kosmetiske muskler som skal øke verdien på "dating-markedet". Men jeg har dame, og er ikke motivert av slikt.
På kurset lærte jeg imidlertid at muskelbygging er en vesentlig komponent for å skaffe seg energi til sin lederjobb. Dermed var jeg blitt motivert.
Så nå forsøker jeg kjøre litt ukentlig trening. For meg er det svømming. Så må jeg sikkert gjøre noen andre ting også. Målet er å øke energinivået så jeg kan gjøre en god jobb og holde ut.
mandag 24. februar 2014
Uniform og pastortjeneste
Er det lurt for en pastor å bruke eller ikke bruke prestekjole under gudstjenesten, og presteskjorte ellers? På mange måter er svaret litt gitt ut fra hva som er vanlig i den kulturen en arbeider. I Norge er det en del av vår mangehundreårige tradisjon. Jeg har bodd i Israel der det stort sett ikke var vanlig i de messianske forsamlingene og jeg hadde det utmerket, både som tilhører og som taler.
Men i tillegg til dette med kultur, så kan størrelsen på virksomheten har noe å si også. Jo større noe er, jo viktigere er det å tenke om en "rolledrakt" bidrar til en god trygghet. I en liten husmenighet vet alle ganske kjapt hvem som har hvilken rolle, men det krever litt skikkelig personfokus i en større menighet for at nye straks skal forstå i kraft av hvilken rolle en gjør en tjeneste. Om familielegen kommer hjem til dere for å behandle et barn så trengs ikke hvit frakk. Men hvordan ville du oppleve det om du kom på et sykehus der leger og sykepleiere ikke brukte "rolledrakter", men gikk i sitt egen tøy. Du ville være utrygg på hvilke fullmakter de hadde som kom og satte sprøyter på den syke. Det ville ikke bli bedre om politiet ikke brukte uniform heller når de var på oppdrag. Tvert imot er det uniformert synlig politi som skal til for å bidra til tryggheten.
En gang fløy jeg et amerikansk flyselskap der flyvertene har en uniform som er grå bukser og blåstripete skjorter, og ingen logo. De er med andre ord kledd helt likt som en stor del av de forretningsreisende. Jeg trodde først en av mine medpassasjerer bare tok seg til rette på flykjøkkenet og ble urolig, før jeg regnet meg frem til at dette var slik uniformene her så ut.
La meg gi et fersk eksempel. Jeg havnet tilfeldigvis på en større spennende menighetskonferanse i Phoenix. Vi var 1000 stykker der. Der var det forskjellige folk som var utkledd for å tiltrekke seg oppmerksomhet og hjelpe folk med å finne frem. "Det er hovedpastor her" fikk jeg vite om en som sto med store Disney-hansker med 4 store fingre slik det er i tegneserier. Han sto og geleidet folk som trengte å finne frem. Her gikk flere andre med morsomme klovneinspirerte kledninger og hjalp til. En av dem en yngre blid type med en frosk på hodet.
På kveldens nattverdsgudtjeneste var vi ca 1000 til stede på en fin kveldsgudstjeneste. Formen og stilen er anderledes enn jeg er vant med, og det er helt greit. I tråd med den "casual" stilen stilte den blide yngre typen opp og ledet nattverdsdelen i skjorte og bukse, men denne gang uten frosk på hodet. Det måtte altså også være en av pastorene i menigheten, det var i alle fall det jeg regnet meg frem til. Mitt spørsmål er derfor: han brukte klovneuniform på hodet om formiddagen for å vise at han ikke var en av deltakerne og at han hadde en rolle å hjelpe oss. Men om kvelden hadde han ingen uniform og jeg bare måtte anta at han hadde fullmakt til å lede nattverdsdelen.
Vårt norske problem er at vi har sett på bruk av prestekjole/presteskjorte som et tegn på høykirkelighet. Det er for snevert perspektiv.
Er det lurt for en pastor å bruke eller ikke bruke prestekjole under gudstjenesten, og presteskjorte ellers? På mange måter er svaret litt gitt ut fra hva som er vanlig i den kulturen en arbeider. I Norge er det en del av vår mangehundreårige tradisjon. Jeg har bodd i Israel der det stort sett ikke var vanlig i de messianske forsamlingene og jeg hadde det utmerket, både som tilhører og som taler.
Men i tillegg til dette med kultur, så kan størrelsen på virksomheten har noe å si også. Jo større noe er, jo viktigere er det å tenke om en "rolledrakt" bidrar til en god trygghet. I en liten husmenighet vet alle ganske kjapt hvem som har hvilken rolle, men det krever litt skikkelig personfokus i en større menighet for at nye straks skal forstå i kraft av hvilken rolle en gjør en tjeneste. Om familielegen kommer hjem til dere for å behandle et barn så trengs ikke hvit frakk. Men hvordan ville du oppleve det om du kom på et sykehus der leger og sykepleiere ikke brukte "rolledrakter", men gikk i sitt egen tøy. Du ville være utrygg på hvilke fullmakter de hadde som kom og satte sprøyter på den syke. Det ville ikke bli bedre om politiet ikke brukte uniform heller når de var på oppdrag. Tvert imot er det uniformert synlig politi som skal til for å bidra til tryggheten.
En gang fløy jeg et amerikansk flyselskap der flyvertene har en uniform som er grå bukser og blåstripete skjorter, og ingen logo. De er med andre ord kledd helt likt som en stor del av de forretningsreisende. Jeg trodde først en av mine medpassasjerer bare tok seg til rette på flykjøkkenet og ble urolig, før jeg regnet meg frem til at dette var slik uniformene her så ut.
La meg gi et fersk eksempel. Jeg havnet tilfeldigvis på en større spennende menighetskonferanse i Phoenix. Vi var 1000 stykker der. Der var det forskjellige folk som var utkledd for å tiltrekke seg oppmerksomhet og hjelpe folk med å finne frem. "Det er hovedpastor her" fikk jeg vite om en som sto med store Disney-hansker med 4 store fingre slik det er i tegneserier. Han sto og geleidet folk som trengte å finne frem. Her gikk flere andre med morsomme klovneinspirerte kledninger og hjalp til. En av dem en yngre blid type med en frosk på hodet.
På kveldens nattverdsgudtjeneste var vi ca 1000 til stede på en fin kveldsgudstjeneste. Formen og stilen er anderledes enn jeg er vant med, og det er helt greit. I tråd med den "casual" stilen stilte den blide yngre typen opp og ledet nattverdsdelen i skjorte og bukse, men denne gang uten frosk på hodet. Det måtte altså også være en av pastorene i menigheten, det var i alle fall det jeg regnet meg frem til. Mitt spørsmål er derfor: han brukte klovneuniform på hodet om formiddagen for å vise at han ikke var en av deltakerne og at han hadde en rolle å hjelpe oss. Men om kvelden hadde han ingen uniform og jeg bare måtte anta at han hadde fullmakt til å lede nattverdsdelen.
Vårt norske problem er at vi har sett på bruk av prestekjole/presteskjorte som et tegn på høykirkelighet. Det er for snevert perspektiv.
tirsdag 11. februar 2014
Har du hørt om Chuck
Tempelton og Bron Clifford?
Dette stykket gjengir jeg med tillatelse fra Stephan Christiansen, pastor i Jesus Church. Veldig, veldig viktig stykke.
Torkild Masvie
Torkild Masvie
I 1945 var det tre fantastiske unge
evangelister som kom på banen i Amerika. Chuck Tempelton ble ansett
som den mest begavede og talentfulle unge mannen i landet, når det
kom til forkynnelse av Guds Ord. I en artikkel hetende ”Hvem blir
mest brukt av Gud nå?” (– som vel bare amerikanere kunne finne
på å publisere!) blir nettopp Tempelton utpekt. Bron Clifford ble
allikevel trodd å være ”den mest kraftfulle predikant man hadde
sett på århundrer.” Han var bare 25 år gammel, men tusenvis kom
for å høre ham preke. Han berørte flere liv, påvirket flere
ledere og hadde flere ”rekorder” når det gjaldt å samle folk ,
enn noen annen på hans alder i Amerikas historie. Han var en flott
ung mann, og Hollywood var etter ham for å få ham med i sine
filmer.
1945. Tre unge evangelister. Hvordan
har det seg at du bare har hørt om den tredje av disse? Billy
Graham. 95 år gammel.
Fem år senere var nemlig Churck
Templeton, som ble vurdert som en vel så god predikant som Graham,
ute av tjenesten. Han gikk for en karriere som kommentator i radio,
tv og aviser, og han definerte seg ikke lenger som en troende.
Ni år senere hadde Bron Clifford
mistet sin familie, sin tjeneste, sin helse, og til slutt sitt liv.
Alkohol og økonomikk uansvarlighet hadde tatt ham ned. Han forlot
kona si og to barn, og 35 år gammel døde denne engang så
framgangsrike predikant av ødelagt lever på et nedslitt motell.
Hans siste jobb var å selge bruktbiler.
1945 – tre fantastiske evangelister.
Ti år senere var bare en av dem i tjeneste.
”I det kristne livet er det ikke
hvordan vi begynner, men hvordan vi fullfører som teller”, skriver
Steve Farrar i boken ”Finishing Strong”, der disse historiene er
hentet fra. Forfatteren siterer også Dr. Paul Beck som sier: ”Det
er min observasjon at bare en av ti som starter ut i fulltidstjeneste
for Herren når de er 21, fortsatt er på det sporet når de fyller
65. Enten så blir de ”skutt ned” moralsk, eller av mismodighet,
av liberal teologi eller fordi de blir besatt av å tjene penger. Av
en eller annen grunn blir en av ti borte.” Farrars konklusjon er at
det er utholdenhet som skiller gutter fra menn, og som avgjør om man
vil fullføre sterkt. ”Det er et maraton, et langdistanseløp.”
Jeg vet ikke hvordan dette ser ut her hjemme, men jeg kjenner
personlig mellom 40-50 pastorer, misjonærer og evangelister som
virkelig har blitt brukt av Gud, men som i dag ikke er i tjeneste
lenger. Dr. Becks beskrivelser av årsaker, stemmer nok godt her
hjemme også. Deres stemmer har blitt borte. Det fyller en med stor
ydmykhet. Den som står, se til at han ikke faller.
I november hadde Billy Graham det som
trolig var hans aller siste nasjonale kampanje; den solide
evangeliepresentasjonen ”My hope” som tok de gode nyhetene til
nye millioner. ”Husk på deres veiledere, dem som har talt Guds Ord
til dere. Følg etter deres tro og legg merke til utgangen av deres
ferd”, sier Hebreerne 13.7. Våre forbilder bør være gamle damer
og herrer som har tjent Gud et langt liv, og som fortsatt ”brenner
for Jesus.”
Stephan Christiansen.
Publisert i Dagen 10 februar 2014.
Stephan Christiansen.
Publisert i Dagen 10 februar 2014.
Gjengitt her med velvillig tillatelse fra Stephan Christiansen, pastor i Jesus Church.
lørdag 1. februar 2014
Kunsten er en viktig del av formidlingen til alle tider. Med kunsten kan en tale til mer enn hodet. En kan tale til hjertet.
Ett eksempel på dette er: Hvordan skal en formidle til det moderne mennesket at det lille barnet er uendelig verdifullt og elsket av Gud fra en celle stor? Hvordan skal en få hjertet til å gripe Jesu egne ord: "Pass dere for å forakte en eneste av disse små! For jeg sier dere: De har sine engler i himmelen som alltid ser min himmelske Fars ansikt."
Til høyre er en kvinnes fremstilling av en skytsengel som beskytter et lite menneskebarn. Det er laget med bryllupspynten fra hennes eget bryllup.
Det inngår i en ny billedserie på facebooksiden til Elsket av Gud
tirsdag 21. januar 2014
Oppstart-menighet/forsamling
og skikkelig menighet/forsamling
Det er gått inflasjon i menighetsbegrepet. En feirer at en driver med menighetsplanting og lager flotte statistikker. Men bak endel av dette ligger det noen ganske løse og svært moderne menighets/forsamlingsdefinisjoner som også inkluderer grupper som har for små ambisjoner, og som bare dekker litt av tiden og litt av de kirkelige funksjonene. Når vi skal plante menigheter i det postkristne Europa gjelder det å kjøre full pakke, med alt det innebærer av å være skikkelig menighet som dekker hele året, alle kirkelige funksjoner, og ikke noe mindre.
En skikkelig bibelsk menighet/forsamling er et felleskap av kristne som:
1) møtes ukentlig
2) som har kristen forkynnelsen, dåp og nattverd
3) som sammen feirer de kristne høytidene som jul, påske og pinse
I tillegg, kreves det at menigheten dekker kirkelige behov som:
4) konfirmasjon
5) bryllup
6) begravelse
Alt dette går sammen med det diakonale felleskapsarbeidet og det utadrettede evangeliserings og misjonsarbeidet.
Noen av oss ser at vi ikke kan greie å starte full pakke med en gang, men da skal vi være ærlige og si at det ikke er fullverdig menighet som er startet. Så kan vi melde om dette er midlertidlig og at vi har som mål å få etablert en fullverdig menighet, eller om det er denne menighet-light varianten vi har som mål å drifte.
Mitt forslag til den viktige organisasjonen DAWN er på denne bakgrunn å rydde statistikkene og skille mellom fullskala menighet/forsamling og oppstartgrupper som ennå ikke skal i samme statistikk over plantede menigheter. En slik statistikkrydding vil gjelde Messiaskirken. Vi har menighetsarbeide i Oslo, Bergen og Volda. Oslo har hatt ukentlig gudstjeneste hver eneste søndag siden november 2005. Bergen har søndagsgudstjeneste gjennom studieåret, men ikke juli, jul og påske. Volda har ukesamling, og månedlig nattverdgudstjeneste onsdager gjennom studieåret. Disse tre stedene med menighetsarbeide hører, etter min mening, ikke hjemme i samme statistikk. Hvilken nytestamentlig menighet finner vi som tok fri jul, påske og tok menighetssommerferie, og som ikke hadde ukentlige samlinger? Europa trenger menigheter som kan gi folk et ukentlig helårsfelleskap, ikke noe mindre, og jeg skal jobbe så hardt jeg kan for at vårt arbeide i Bergen og Volda skal få ukentlig, helårsmenighetsarbeide så snart vi er klare for det.
og skikkelig menighet/forsamling
Det er gått inflasjon i menighetsbegrepet. En feirer at en driver med menighetsplanting og lager flotte statistikker. Men bak endel av dette ligger det noen ganske løse og svært moderne menighets/forsamlingsdefinisjoner som også inkluderer grupper som har for små ambisjoner, og som bare dekker litt av tiden og litt av de kirkelige funksjonene. Når vi skal plante menigheter i det postkristne Europa gjelder det å kjøre full pakke, med alt det innebærer av å være skikkelig menighet som dekker hele året, alle kirkelige funksjoner, og ikke noe mindre.
En skikkelig bibelsk menighet/forsamling er et felleskap av kristne som:
1) møtes ukentlig
2) som har kristen forkynnelsen, dåp og nattverd
3) som sammen feirer de kristne høytidene som jul, påske og pinse
I tillegg, kreves det at menigheten dekker kirkelige behov som:
4) konfirmasjon
5) bryllup
6) begravelse
Alt dette går sammen med det diakonale felleskapsarbeidet og det utadrettede evangeliserings og misjonsarbeidet.
Noen av oss ser at vi ikke kan greie å starte full pakke med en gang, men da skal vi være ærlige og si at det ikke er fullverdig menighet som er startet. Så kan vi melde om dette er midlertidlig og at vi har som mål å få etablert en fullverdig menighet, eller om det er denne menighet-light varianten vi har som mål å drifte.
Mitt forslag til den viktige organisasjonen DAWN er på denne bakgrunn å rydde statistikkene og skille mellom fullskala menighet/forsamling og oppstartgrupper som ennå ikke skal i samme statistikk over plantede menigheter. En slik statistikkrydding vil gjelde Messiaskirken. Vi har menighetsarbeide i Oslo, Bergen og Volda. Oslo har hatt ukentlig gudstjeneste hver eneste søndag siden november 2005. Bergen har søndagsgudstjeneste gjennom studieåret, men ikke juli, jul og påske. Volda har ukesamling, og månedlig nattverdgudstjeneste onsdager gjennom studieåret. Disse tre stedene med menighetsarbeide hører, etter min mening, ikke hjemme i samme statistikk. Hvilken nytestamentlig menighet finner vi som tok fri jul, påske og tok menighetssommerferie, og som ikke hadde ukentlige samlinger? Europa trenger menigheter som kan gi folk et ukentlig helårsfelleskap, ikke noe mindre, og jeg skal jobbe så hardt jeg kan for at vårt arbeide i Bergen og Volda skal få ukentlig, helårsmenighetsarbeide så snart vi er klare for det.
torsdag 16. januar 2014
Smått er best
Små grupper og menigheter har gjennomgående bedre vekststatistikk enn store. Jeg studerte kirkevekst på Fuller i USA. Der sa foreleser Peter Wagner: det nest beste som kan skje i en menighet er kirkesplittelse, det beste er menighetsdeling. Det hang sammen med statistikkene som viser at store menigheter bruker en større del av ressursene på å drifte menigheten, enn det de bruker på å pleie kontakter med de som ikke er en del av menigheten. I en stor menighet har en det strålende fordi en kommer dit for å møte andre en kjenner. Og når en treffer dem har en det bra. En trenger ikke flere. Det er derfor best å dele store menigheter i små enheter om en virkelig ønsker få nye med i menighetsflokken. Statistikken viser at små menigheter som hovedregel vokser mer enn de store.
En liten gruppe er konstant sulten på vekst. En føler at en må være flere. En er på leting etter nye som kan komme med. Og nye som kommer med er en gave og vedkommende blir sett.
Jeg så det som studentprest i Tromsø og NordNorge på 1980-tallet. Studentgruppa i Tromsø hadde en hyggelig vekststatistikk av nye som kom med. Så besøkte jeg gruppa på Nesna der det var en bibelgruppa på 5. De fikk i løpet av året med en til som ble kristen. Dermed var de 6. De følte selv ikke det var så storveies det de hadde som resultat, men i virkeligheten var veksten på Nesna prosentvis større enn den var i Tromsø. Det betyr at om jeg kunne delt opp gruppa i Tromsø i små felleskap med 5 personer i hver, og hver gruppe fikk med en mer, så hadde Tromsø vokst kraftigere enn vi nå gjorde.
Men vi hadde det veldig fint i felleskapet i Tromsø. Og vi har det fint i menighetsfelleskap der vi er mange. Det vet jeg. Jeg har vært medlem av en menighet i USA, en med 600 til gudstjeneste. Men vekstfaktoren prosentvis blir ikke så stor i store menigheter. Smått er best om en er opptatt av evangelisering og misjon.
Så for misjonens skyld skal de av oss som er med i menighetsfelleskap som ikke er så store, bruke de fantastiske muligheter dette gir til å bringe nye inn i felleskapet med Jesus i menigheten.
Små grupper og menigheter har gjennomgående bedre vekststatistikk enn store. Jeg studerte kirkevekst på Fuller i USA. Der sa foreleser Peter Wagner: det nest beste som kan skje i en menighet er kirkesplittelse, det beste er menighetsdeling. Det hang sammen med statistikkene som viser at store menigheter bruker en større del av ressursene på å drifte menigheten, enn det de bruker på å pleie kontakter med de som ikke er en del av menigheten. I en stor menighet har en det strålende fordi en kommer dit for å møte andre en kjenner. Og når en treffer dem har en det bra. En trenger ikke flere. Det er derfor best å dele store menigheter i små enheter om en virkelig ønsker få nye med i menighetsflokken. Statistikken viser at små menigheter som hovedregel vokser mer enn de store.
En liten gruppe er konstant sulten på vekst. En føler at en må være flere. En er på leting etter nye som kan komme med. Og nye som kommer med er en gave og vedkommende blir sett.
Jeg så det som studentprest i Tromsø og NordNorge på 1980-tallet. Studentgruppa i Tromsø hadde en hyggelig vekststatistikk av nye som kom med. Så besøkte jeg gruppa på Nesna der det var en bibelgruppa på 5. De fikk i løpet av året med en til som ble kristen. Dermed var de 6. De følte selv ikke det var så storveies det de hadde som resultat, men i virkeligheten var veksten på Nesna prosentvis større enn den var i Tromsø. Det betyr at om jeg kunne delt opp gruppa i Tromsø i små felleskap med 5 personer i hver, og hver gruppe fikk med en mer, så hadde Tromsø vokst kraftigere enn vi nå gjorde.
Men vi hadde det veldig fint i felleskapet i Tromsø. Og vi har det fint i menighetsfelleskap der vi er mange. Det vet jeg. Jeg har vært medlem av en menighet i USA, en med 600 til gudstjeneste. Men vekstfaktoren prosentvis blir ikke så stor i store menigheter. Smått er best om en er opptatt av evangelisering og misjon.
Så for misjonens skyld skal de av oss som er med i menighetsfelleskap som ikke er så store, bruke de fantastiske muligheter dette gir til å bringe nye inn i felleskapet med Jesus i menigheten.
søndag 12. januar 2014
Bibelsk kristendom kan bare overleve i byene
I byene er det rom for subkulturen, men bygdene har vært monokulturer. Det vil si at i bygda skal du går i takt og skiller deg ikke ut. Du stigmatiseres og kalles fort en sekt om du skiller deg ut på bygda. Men byen har så mye folk at ulike spesialinteresser har nok tilhengere til å lage et levedyktig miljø. Ennå har endel bygder hatt en god kristen monokultur. En har hatt en god menighet med god prest, og der er det alle i bygda får sine barn døpt, en blir konfirmert, begravet. Men jeg har levd lenge nok til å se skifte i flere bygder: en får en ny heller dårlig prest, og da er det for omkostningsfullt å starte et nytt menighetsfelleskap. En blir en utbryter og en sekt. En vil få skillene som går midt mellom venner og familie. Så da orker en ikke. Bygda er gått over til å få en monokultur som står i veien for å etablere en ny god bibelsk menighet.
Men i byen, der er det rom for å være anderledes. Der er ingen monokultur. Der i byen kan vi etablere levedyktige menigheter som står for bibelsk kristendom, for de personlige omkostningene er såpass lave at det er mulig å samle folk som tør være med. Utstøtelsesmekanismene som bygda bruker for å parkere de som er anderledes er ikke i byene. Byen er ikke så gjennomsiktig som bygda. Dessuten krever det et visst antall mennesker for å drifte en menighet som skal samles hver søndag. Det kreves en veldig liten promille av bybefolkningen for å få til en driftssikker menighet, mens det kreves mange prosent oppslutning i ei bygd for å få til ukentlige søndagssamlinger.
Denne fokusen på byer er forresten ganske bibelsk. Paulus går konsekvent til byene for å drive misjon, og så spres evangeliet derfra. Det gjør han i en tid der det bor en god del folk på landsbygda. Det betyr at idag med enda større urbanisering er det åpenbart strategisk rett å fokusere på storbyene/universitetsbyene.
I byene er det rom for subkulturen, men bygdene har vært monokulturer. Det vil si at i bygda skal du går i takt og skiller deg ikke ut. Du stigmatiseres og kalles fort en sekt om du skiller deg ut på bygda. Men byen har så mye folk at ulike spesialinteresser har nok tilhengere til å lage et levedyktig miljø. Ennå har endel bygder hatt en god kristen monokultur. En har hatt en god menighet med god prest, og der er det alle i bygda får sine barn døpt, en blir konfirmert, begravet. Men jeg har levd lenge nok til å se skifte i flere bygder: en får en ny heller dårlig prest, og da er det for omkostningsfullt å starte et nytt menighetsfelleskap. En blir en utbryter og en sekt. En vil få skillene som går midt mellom venner og familie. Så da orker en ikke. Bygda er gått over til å få en monokultur som står i veien for å etablere en ny god bibelsk menighet.
Men i byen, der er det rom for å være anderledes. Der er ingen monokultur. Der i byen kan vi etablere levedyktige menigheter som står for bibelsk kristendom, for de personlige omkostningene er såpass lave at det er mulig å samle folk som tør være med. Utstøtelsesmekanismene som bygda bruker for å parkere de som er anderledes er ikke i byene. Byen er ikke så gjennomsiktig som bygda. Dessuten krever det et visst antall mennesker for å drifte en menighet som skal samles hver søndag. Det kreves en veldig liten promille av bybefolkningen for å få til en driftssikker menighet, mens det kreves mange prosent oppslutning i ei bygd for å få til ukentlige søndagssamlinger.
Denne fokusen på byer er forresten ganske bibelsk. Paulus går konsekvent til byene for å drive misjon, og så spres evangeliet derfra. Det gjør han i en tid der det bor en god del folk på landsbygda. Det betyr at idag med enda større urbanisering er det åpenbart strategisk rett å fokusere på storbyene/universitetsbyene.
onsdag 8. januar 2014
"Hva er sjansene for å lykkes?" er feil spørsmål.
Rett spørsmål er: "Hvor signifikant er det om du lykkes?".
Skal du drive menighetsplanting i det postmoderne Europa så er det en ting du kan lære deg med det samme : det du holder på er motstrøms og har mange odds mot seg.
Du vil være omgitt av folk som blir med om du lykkes, om mange andre er med. Men de vil hvileløst jakte på noe med mer folk om de synes det blir for puslete ett sted. Og de dropper heller hele prosjektet med menigetstilknytning om det ikke er mange nok i egen alder der. Det innebærer den visse åndelige død både for den enkelte, men også den visse død for stadig flere menigheter. Det gir jo seg selv. Er menigheten fyllt av folk som kommer fordi andre kommer, så stikker de om andre stikker.
Det du må vite med deg selv er: hvorfor vil du likevel satse? Hvis du vil satse i menighetsplanting og være sikker på å lykkes, da er du i feil verdensdel. Flytt til Afrika! Der er du i medvind og alle piler peker oppover.
Så hvis det å lykkes ikke er avgjørende, hva er da avgjørende? Hva kan da drive deg? Det er spørsmålet: hvis vi lykkes, hvor betydningsfullt er det? Hvor signifikant er det om vi skulle lykkes - for å si det med andre ord. Jeg kan gi et eksempel. Har du et kreftsykt barn som vil dø og du hører om en ny kur som kanskje vil helbrede ditt barn, men det koster en hel årslønn, da satser du ikke alle disse pengene fordi det er en stor sjanse for å lykkes. Men du satser pengene fordi om du lykkes så er utfallet verd mer enn alt du betaler. Du er villig til å miste de pengene du satser fordi det er så vanvittig verdifullt om du lykkes.
Slik er det med vår kirkeplantinger i europeiske land. Hva er sjansene for å lykkes med noe stort? Ikke så stort! Hva ville virkningen likevel være om en lykkes med å plante mange voksende menigheter? Det er mange mennesker frelst og bevart, og det er stor, veldig stort. Det er grunnen at noen av oss blir værende i Europa og menighetsplanter på dette mørke kontinent.
Etterord:
La det bare være tydelig: over alt hvor Guds Ord prekes og sakramentene brukes rett, så deles Guds nåde ut og noen mennesker blir frelst. Det kommer til å skje i Europa til Jesus kommer tilbake. Det er ikke det jeg har tatt opp her i bloggen idag. Jeg har tatt opp at mye i Europa vil virke smått og puslete og med mindre resulater i forhold til det som skjer i Afrika nå.
Rett spørsmål er: "Hvor signifikant er det om du lykkes?".
Skal du drive menighetsplanting i det postmoderne Europa så er det en ting du kan lære deg med det samme : det du holder på er motstrøms og har mange odds mot seg.
Du vil være omgitt av folk som blir med om du lykkes, om mange andre er med. Men de vil hvileløst jakte på noe med mer folk om de synes det blir for puslete ett sted. Og de dropper heller hele prosjektet med menigetstilknytning om det ikke er mange nok i egen alder der. Det innebærer den visse åndelige død både for den enkelte, men også den visse død for stadig flere menigheter. Det gir jo seg selv. Er menigheten fyllt av folk som kommer fordi andre kommer, så stikker de om andre stikker.
Det du må vite med deg selv er: hvorfor vil du likevel satse? Hvis du vil satse i menighetsplanting og være sikker på å lykkes, da er du i feil verdensdel. Flytt til Afrika! Der er du i medvind og alle piler peker oppover.
Så hvis det å lykkes ikke er avgjørende, hva er da avgjørende? Hva kan da drive deg? Det er spørsmålet: hvis vi lykkes, hvor betydningsfullt er det? Hvor signifikant er det om vi skulle lykkes - for å si det med andre ord. Jeg kan gi et eksempel. Har du et kreftsykt barn som vil dø og du hører om en ny kur som kanskje vil helbrede ditt barn, men det koster en hel årslønn, da satser du ikke alle disse pengene fordi det er en stor sjanse for å lykkes. Men du satser pengene fordi om du lykkes så er utfallet verd mer enn alt du betaler. Du er villig til å miste de pengene du satser fordi det er så vanvittig verdifullt om du lykkes.
Slik er det med vår kirkeplantinger i europeiske land. Hva er sjansene for å lykkes med noe stort? Ikke så stort! Hva ville virkningen likevel være om en lykkes med å plante mange voksende menigheter? Det er mange mennesker frelst og bevart, og det er stor, veldig stort. Det er grunnen at noen av oss blir værende i Europa og menighetsplanter på dette mørke kontinent.
Etterord:
La det bare være tydelig: over alt hvor Guds Ord prekes og sakramentene brukes rett, så deles Guds nåde ut og noen mennesker blir frelst. Det kommer til å skje i Europa til Jesus kommer tilbake. Det er ikke det jeg har tatt opp her i bloggen idag. Jeg har tatt opp at mye i Europa vil virke smått og puslete og med mindre resulater i forhold til det som skjer i Afrika nå.
søndag 5. januar 2014
Språk, innvandring og kirkeplanting.
Skal du mislykkes i kirkeplaningsmodellen i et land så skal du bruke "sjømannskirkemodellen".
Det sies noen ganger oppløftende ord om den store kirkeveksten som vi ser i Norge ved innvandrergrupper som har levende og livskraftige grupper. I utgangspunktet er dette en kjempemulighet for Norge, men i virkeligheten ligger dette an til å bli gedigen flopp fordi feil språk brukes. Innvandrergrupper som starter menigheter på sitt morsmål vil miste sine barn, og etter hvert bli en utdøende pensjonistmenighet en dag, om de ikke legger om til norsk. Foreldregruppen må være villig til ubehaget det er å få gudstjenesten på det lokale språket de ikke forstår, og så få det oversatt til sitt morsmål, for at barna skal få det på sitt primærspråk. Så får en kjøre foreldrenes morsmål i andre settinger. Slik er det for menigheter som skal plantes i Norge, og menigheter vi vil plante i andre land i Europa.
Jeg vet hva jeg snakker om. Jeg har sett ulykken på nært hold i Israel der jeg jobbet i et lokalt ledertreningssenter i 10 år. Jeg så hvordan noen innvandrergrupper starter menigheter og tviholder på sitt hjemlands språk, og så er barna tapt.
Det som lages er noe som likner sjømannskirker. Det duger for å holde forbindelsen til sitt hjemland, hjemmespråk, og hjemmemat (vafler o.l.), men en sjømannskirke greier aldri å spille noen rolle som lokal menighetsplanting, bare som en ivaretaker av drømmen om å høre hjemme i et annet land - og så selvfølgelig at en blir åndelig oppbygget om det er skikkelig stab på den lokale sjømannskirke.
Skal du mislykkes i kirkeplaningsmodellen i et land så skal du bruke "sjømannskirkemodellen".
Det sies noen ganger oppløftende ord om den store kirkeveksten som vi ser i Norge ved innvandrergrupper som har levende og livskraftige grupper. I utgangspunktet er dette en kjempemulighet for Norge, men i virkeligheten ligger dette an til å bli gedigen flopp fordi feil språk brukes. Innvandrergrupper som starter menigheter på sitt morsmål vil miste sine barn, og etter hvert bli en utdøende pensjonistmenighet en dag, om de ikke legger om til norsk. Foreldregruppen må være villig til ubehaget det er å få gudstjenesten på det lokale språket de ikke forstår, og så få det oversatt til sitt morsmål, for at barna skal få det på sitt primærspråk. Så får en kjøre foreldrenes morsmål i andre settinger. Slik er det for menigheter som skal plantes i Norge, og menigheter vi vil plante i andre land i Europa.
Jeg vet hva jeg snakker om. Jeg har sett ulykken på nært hold i Israel der jeg jobbet i et lokalt ledertreningssenter i 10 år. Jeg så hvordan noen innvandrergrupper starter menigheter og tviholder på sitt hjemlands språk, og så er barna tapt.
Det som lages er noe som likner sjømannskirker. Det duger for å holde forbindelsen til sitt hjemland, hjemmespråk, og hjemmemat (vafler o.l.), men en sjømannskirke greier aldri å spille noen rolle som lokal menighetsplanting, bare som en ivaretaker av drømmen om å høre hjemme i et annet land - og så selvfølgelig at en blir åndelig oppbygget om det er skikkelig stab på den lokale sjømannskirke.
torsdag 2. januar 2014
Nyttårsforsett i organisasjonens og eget liv
Det sies av 9 av 10 nyttårsforsett går dårlig. Det er fordi skal du oppnå forandring kan du ikke bestemme deg til forandring, du må legge tilrette for forandring.
Det er ytre faktorer som avgjør om forandring kan gjennomføres - eller om de gamle vanene tar over.
Du mener ikke det du sier. Du mener det du gjør.
Skal du legge om de personlige- eller organisasjonsvanene som ikke er gode så må du ta noen konkrete grep i de ytre forhold.
Gammel vane er vond å vende. Men det er mulig. (Det være seg trimming, bibellesing, slutte med noe en er avhengig av, spise riktigere o.l.)
1) Først må du komme frem til at du ønsker forandring. På dette tidspunktet er det bare å glemme "nyttårsforsett". Det er alt for tidlig.
2) Så må du jobbe opp ditt indre: lese deg opp på hvorfor denne forandringen er viktig. Hvilke konsekvenser har det om jeg gjør/ ikke gjør forandringen. Hvor viktig er disse konsekvensene. Dette er tiden for å bygge motivasjonen. Du trenger en motivasjon som er så sterk at du ikke så lett gir deg. Fremdeles er det alt for tidlig å starte opp med "det nye livet".
3) Du setter så en plan for hvordan starte opp og lykkes. Hvordan har du tenkt å gjennomføre det du skal. Hva skal til for at du skal øke sjansene for å greie det. Du kjøper inn det som skal kjøpes inn av utstyr o.l.
4) Du starter opp med det nye. Først nå har du kommet til "nyttårsforsett"-punktet
5) Du drifter det nye livet.
6) "Frafallet". Når du kommer ut av rytmen. Du har julefeire, reiser o.l. så kommer "sprekken" lettere. Da finner du ut med deg selv hva som gikk galt, og hvilket trinn du er falt tilbake til: er det 1,2,3?, eller kan du gå rett til trinn 4.
For meg var det mest oppbyggelige med denne oversikten som jeg lærte på et lederkurs i USA at "frafallet" var en del av det hele.
Det normaliserer at en kan få en sprekk, men det betyr at en ikke gi opp på grunn av det. En lærer seg til å komme igang igjen. Dermed har en vunnet kampen om vanen. En kommer alltid igang igjen - om en vil.
Det sies av 9 av 10 nyttårsforsett går dårlig. Det er fordi skal du oppnå forandring kan du ikke bestemme deg til forandring, du må legge tilrette for forandring.
Det er ytre faktorer som avgjør om forandring kan gjennomføres - eller om de gamle vanene tar over.
Du mener ikke det du sier. Du mener det du gjør.
Skal du legge om de personlige- eller organisasjonsvanene som ikke er gode så må du ta noen konkrete grep i de ytre forhold.
Gammel vane er vond å vende. Men det er mulig. (Det være seg trimming, bibellesing, slutte med noe en er avhengig av, spise riktigere o.l.)
1) Først må du komme frem til at du ønsker forandring. På dette tidspunktet er det bare å glemme "nyttårsforsett". Det er alt for tidlig.
2) Så må du jobbe opp ditt indre: lese deg opp på hvorfor denne forandringen er viktig. Hvilke konsekvenser har det om jeg gjør/ ikke gjør forandringen. Hvor viktig er disse konsekvensene. Dette er tiden for å bygge motivasjonen. Du trenger en motivasjon som er så sterk at du ikke så lett gir deg. Fremdeles er det alt for tidlig å starte opp med "det nye livet".
3) Du setter så en plan for hvordan starte opp og lykkes. Hvordan har du tenkt å gjennomføre det du skal. Hva skal til for at du skal øke sjansene for å greie det. Du kjøper inn det som skal kjøpes inn av utstyr o.l.
4) Du starter opp med det nye. Først nå har du kommet til "nyttårsforsett"-punktet
5) Du drifter det nye livet.
6) "Frafallet". Når du kommer ut av rytmen. Du har julefeire, reiser o.l. så kommer "sprekken" lettere. Da finner du ut med deg selv hva som gikk galt, og hvilket trinn du er falt tilbake til: er det 1,2,3?, eller kan du gå rett til trinn 4.
For meg var det mest oppbyggelige med denne oversikten som jeg lærte på et lederkurs i USA at "frafallet" var en del av det hele.
Det normaliserer at en kan få en sprekk, men det betyr at en ikke gi opp på grunn av det. En lærer seg til å komme igang igjen. Dermed har en vunnet kampen om vanen. En kommer alltid igang igjen - om en vil.
Abonner på:
Innlegg (Atom)