Når damer gir mest valuta for pengene,
og et hjertesukk om det politisk korrekte.

I frivillig virksomhet, som alt annet, dreier det seg om å finne de beste personene du kan skaffe til å bekle jobbene og ansvarsområdene. Men du skal ha råd til å ansette vedkommende. Jeg har jobbet som sjef for nasjonale og internasjonale staber på tre kontinent, og jeg har alltid samme problem: store oppgaver og begrenset budsjett.

Løsningen er å finne folk med realkompetanse eller potensiale og som du har råd til. Min erfaring er at menn veldig ofte er "overpriset". De har stor tro på seg selv, og setter lønnskrav som gjør at du i praksis ikke har råd til å ansette dem. Det finnes sikkert også kvinner med samme problem, men det er sjeldnere. Jeg har mange ganger løst bemanningsutfordringen og fått full klaff med å ansette dyktige kvinner uten formell kompetanse, men som var rasende flinke å sette seg inn i jobben og få den utført, og vokse med oppgavene. Disse kvinnene var billigere å ansette, og jeg hadde råd til dem. Selvfølgelig vokste de i jobben på en slik måte at de senere kunne velge bedre betalte jobber i annen virksomhet. Da kan to ting skje: kvinnene går videre til nye jobber, og om de har gode minner fra  jobben hos deg blir de dine ambassadører. Eller, kvinnene blir værende i teamet ditt fordi utviklingsmulighetene og holdningene på jobben gir dem vekstvilkår som betyr mer enn penger. Uansett vinner du og ditt team.
Hvordan finne disse dyktige kvinnene, og mennene - for det finnes dem også:
Ansettelsesintervju, og magefølelse når du snakker med dem.

Og så hjertesukket.
Jeg antar at det jeg har skrevet går an å skrive ut fra et likestillingsperspektiv. Men om jeg hadde motsatt erfaring: at kvinner var overpriset og menn var bedre arbeidere, hadde det blitt tålt? Ville jeg da blitt utskjelt i en eller annen avis? Det politisk korrekte dreper mulighet til å finne og formidle innsikt som går på tvers av konvensjoner.

Lykkes du i din menighet/virksomhet med alt så er du ikke ambisiøs nok.

Dette er faktisk en viktig kunnskap. Vi dyrker suksess. Alle vil være med på et vinnerteam. Men i det store bildet er vår oppgave ikke å gjøre suksess, men å utføre et oppdrag for Gud. Å sette seg for små mål er galt. Men hva er for små mål? Hva er mulig vet vi ikke før vi har prøvet og feilet. Tenk om det du i virkeligheten kunne utrette var dobbelt så mye, men det vet du ikke fordi du vil ikke teste grensene for det som er mulig. I stedet vil du sikre suksess med å sette så små mål at du og ditt team alltid når målene. Resultatet er at du får et vinnerteam med gode følelser, men i forhold til jobben du var tiltenkt å gjøre for Gud risikerer du at du og ditt team i virkeligheten blir et taperlag.

Vi har altså ikke noen valg. Vi må sette mål som tester grensene for hva som er mulig. Og de grensene finner du kun om du setter målene så store og så høye at du innimellom feiler. Da finner du grensen.
Om du aldri feiler, da er det den største feilen du har gjort. Om du feiler innimellom har du grunnlaget for det skikkelige vinnerlaget.

Carver-modellen.
Frivillighets-Norge er håpløst bakpå mht styre/daglig leder modellen.

Du kan ikke jobbe godt med en dårlig struktur for forholdet daglig leder og styret.."Carver-modellen" (governance modellen) er den eneste helhetlige modellen som beskriver rolledelingen mellom styre og daglig leder. Jeg fikk lære den av Jim Galvin som har gjort omfattende konsulentarbeide for Willow Creek og Saddleback, bare for å nevne to av det vi kjenner best i kristen-Norge. Modellen er i ferd med å "erobre" frivillig og offentlig sektor i USA, Canada og flere andre land det være seg sykehusdrift i Holland, parkdistrikt i California, kirker, nødhjelpsorganisasjoner o.s.v.

Det finnes ingen annen helhetlig modell på dette området i følge Jim Galvin. De som er interessert i modellen kan gå til websiden carvergovernance.com .
Kort fortalt jobber styret kontinuerlig med med 4 policy-dokumenter og kun det:
1) Hva skal virkningen av vår virksomhet være. (En kommer på sporet av dette når en spør: Hvorfor finnes vi?  Hvilken skade skjer om vi legger ned?). Styret beskriver målet. Jobben gjør daglig leder.
2) Hva har dagligleder ikke lov å gjøre for å nå disse målene. Denne "negative" måten å formulere det på er genialt og åpner opp for at daglig leder med stab tar i bruk all kreativitet og energi for å nå målene med tilgjengelige ressurser.
3) Hvordan skal kommunikasjons og arbeidsrelasjon mellom daglig leder og styre være?
4) Hvilke regler gjelder internt i styret for styremedlemmenes måte å jobbe på m.m.

I Den Lutherske Kirke i Norge / Messiaskirken menighet der jeg er ansatt som leder ble Carvermodellen tatt i bruk for flere år siden som den første i Norge. Jeg er overbevist om at det kun var mulig fordi rådet var ungt og lærevillig.
Vår kirke er tilgjengelig for tips for de som måtte være interessert i å vurdere denne måten å jobbe på.

Ledelse krever stort mot når du kan velge!

Hør på dette fantastiske gullkornet om ledelse. Det er lenge siden jeg har vært satt ut av en ord om ledelse som denne gangen. Jeg skylder min venn Fredrik Södö stor takk for å sette meg på sporet av dette innsiktsfulle ordet om ledelse. Jeg siterer fra Södö:

Paul Lillrank för ett intressant resonemang kring ledarskap i sin kolumn i dagens Hbl:

"Det kräver inte stor tapperhet att göra det man måste göra. Också en hare går till attack när den trängts in i ett hörn. Det kräver mod och ledarskap att agera resolut i ett osäkert läge där man ännu kan välja att fäkta eller fly."

Jeg har fått et nytt ledelsesord å se hen til: Det kreves mot og lederskap å handle resolutt i en usikker situasjon når du enda kan velge mellom å ta opp kampen eller flykte.

Det moderne mennesket har ett hovedproblem: lavere smerteterskel.

Det er forskjell på hva som er fristelsene for forskjellige kulturer og forskjellige generasjoner. Syndere er vi alle ihop, men skamfølelsen hjelper oss holde oss unna visse synder. I Japan tar ingen en lommebok som er gjenglemt på en benk på en jernbanestasjon. I alle fall ikke da jeg vokste opp der. Det er noe du bare ikke gjør. Men i Argentina, der jeg bodde før Japan, der er det lav terskel for å stjele både fra en benk, eller fra ei baklomme. Men syndere og synd er det overalt. Det bare tar ulike former i ulike kulturer. Det er ulike bud vi plages med.

I vesten er det en ting som er vårt hovedproblem: lavere smerteterskel enn generasjonene før oss. Jeg kan ikke greie leve med tanken på å ikke få oppfylt mine lengsler og drømmer.
Jeg har en rett til å være lykkelig, og jeg har en rett til å gjøre det jeg tror er beste måte å oppnå denne lykke på. Den smerten jeg måtte ha ved å ikke oppnå mine drømmer er en smerte jeg ikke vil leve med. Denne lave smerteterskelen gjør at vi lettere skiller oss, vi lettere ligger med noen vi ikke er gift med, vi lettere blir samboere, vi lettere går inn i homofile forhold, vi lettere tar abort, og lettere får oss barn med prøverørsteknologi der overskuddsbarna går i søpla.

Det er bare en medisin mot lav smerteterskel på disse områdene: Guds Ord som taler tydelig. Svært tydelig.
Det er viktig å vite om du skal starte og drifte menigheter i dagens Europa.
Og det er viktig og vite om forfatteren av denne bloggen: jeg har lavere smerteterskel enn generasjonene før meg.

Ledelse og lidelse

Ledelsesbøkene skriver ikke om det, men bibelen gjør. Kristen ledelse inneholder lidelse. Det er fordi livet inneholder lidelse, og som kristne får vi tilleggslidelse, og som pastor-leder må du også bære den lidelsen som må følge med ledelse. Det viktigste er at du selv og den flokken du har ansvar for blir frelst. Hovedmålet er ikke å bli likt. En god leder vil derfor ikke bare oppleve fremgang, og medarbeiderskap, men også skuffelser og brutte relasjoner fordi bibelens ord tar oppgjør med hvordan vi lever, og lederen skal målbære disse bibelordene. Lederen er ansvar for å tale til rette de som vil leve på tvers av bibelen. Det føles ugreit på to måter: du risikerer å bli avvist og få ødelagt relasjonen, det er det ene. Men det andre er at du gjør denne jobben/tjenesten godt vitende at du er en drittsekk selv med egne synder som du aldri blir kvitt. Motivasjonen er å være en synder som kan fortelle en annen synder hvor det en kan få nåde og tilgivelse. Syndenes forlatelse altså, men aldri syndenes tillatelse.

Litt latskap er bra!

En leder er et forbilde så latskap fra lederen er dårlige greier, men litt latskap hos ledere er bra. Hvorfor? Lederen bør ha overskudd og humør til å takle uforutsette ting og motgang.

Jeg har en bijobb som trafikkleder på bussterminalen. Sitter jeg i skranke er det ofte jevnt trykk. Men sitter jeg som "sjefen" på anlegget med hovedansvaret, da er det ofte veldig rolig. Men det er viktig, fordi når det først skjer noe, så kreves den ledige lederressursen til å håndtere krisene.

Når en er på felgen, har dårlig råd, sovet dårlig, ligger etter i alt o.s.v., da blir en fort en leder som ingen vil være sammen med. Det er altså viktig at lederen finner på ting som gir overskudd og humør.
Derfor er det lureste en leder gjør, det å delegere arbeide til andre, før de selv er utslitte. Når du er helt utkjørt har folk kanskje lyst å hjelpe deg av medlidenhet, men rekrutterer du folk mens du selv har overskudd så kan du gi mange mulighet til å vokse fordi de blir fulgt opp av en leder med overskudd og humør. Det er det som kreves for å få et vinnerteam. Det er drømmen for en leder. Så litt latskap innimellom fra lederen er derfor ikke så dumt, men det er faktisk nesten umulig for en som er glad i sin tjeneste.

Formell og reell ledelse.
Ledelse av menighet/idealistiske organisasjoner

I kristent arbeide både i menighet og misjon og kristne organisasjoner trengs idealisme.
Men det er slik at en må ha en en orden på ting. En kan fort få den uskikk at den egentlige makta ligger et annet sted enn den reelle. Ting bestemmes kanskje ikke der de skal bestemme i følge vedtektene. Styret er ikke styret, men det er noen utenfor et sted, kanskje noen etablerte familier som bestemmer sakene utenfor styret. Noen som mener seg å ha åndelig innsikt eller nådegaver kan mene at de skal bestemme noe bare fordi de er så åndelig begavet. Andre kan mene seg å har erfaring, kursing e.l. og derfor at de bør/ skal lyttes til og følges. Ansatte kan mene at de skal bestemme også forhold som styret er satt til å bestemme.

En leders jobb er å sørge for at den formelle makta utøver den reelle makta.
Den formelle ledelsen er den reelle ledelsen.
En leders jobb er hele tiden å sørge for at en uskikk på dette området ikke får utvikle seg. Selvfølgelig gjør en klokt å høre på alle gode råd, men beslutningene skal ligge der beslutningene skal ligge.

En leders jobb er å hjelpe til at alle følger spillereglene slik at kreftene kan brukes på å gjøre jobben og ikke brukes på maktkamper på feil arena. Skal en unngå store konflikter på dette området så trengs ledere som er villige til å ta ubehaget med små og større korrigeringer for å få dette til.
Om en leder ikke er klar for en slik ubehagelig jobb, så er toppledelse ikke jobben for vedkommende.

(Dette er fra mine notater fra 15 år siden som leder av Caspari Center)

Utfordringen å håndtere medgang

Skal en lede virksomhet, enten menighetsplanting og drifting eller annen virksomhet så er det en ting som du kan være sikker på, og det er at du ikke kan være sikker på så mye.
En leder må derfor være istand til å håndtere uforutsett motgang. De fleste ledere er mentalt forberedt på det.

Men en leder må også være istand til å håndtere uforutsett medgang. Dette er de fleste ledere ikke mentalt forberedt på.
Du kan godt være forberedt på medgang du får som du har planlagt for. Det er ikke det dette dreier seg om. Vi snakker om medgang som er uventet, og uforberedt. Den skal også håndteres på rett måte.

Når du har uforberedt motgang så vil en god leder være istand til å finne alternative måter å løse utfordringen på.

Når du har uforberedt medgang så kreves det å finne den rette måten å utnytte medgangen på. Medgangen kan i seg selv blinde både lederen og de som er med i virksomheten. Men en god leder vil både sørge for raske tilpassinger for å utnytte denne nye åpne døren, samtidig som en sikrer at det en nå går i gang med står i harmonisk sammenheng med det som er virksomhetens mål.

Skal vi lykkes må rett egoist på rett jobb

Å organisere en menighet eller en organisasjon har noen fellestrekk.
Du må finne folk med de rette "gavene". Hvor ligger ego til vedkommende?

Selvfølgelig er det noe dårlig med et ego, men det er samtidig et tegn på hvor interessen og motivasjonen ligger.

La meg gi to eksempel. En som i sitt hjerte er forsker eller forkynner har ønske om å gjøre noe så strålende at flere år etter at en har gått bort så vil fremdeles forkynnelsen, eller forskerbidragene bli husket som banebrytende, eller unike. Drømmen om å "leve evig" for en forsker er å havne i fotnoter hos andre.

En organisasjonsutvikler sitt ego går på å lage noe som er så bra, så godt fundert at hele virksomheten er langt større mange år etter at organisasjonsutvikleren er død. For denne er det ikke så innmari farlig om ingen har hørt om han/henne mange år etter at han/hun er lagt i jorden. Drømmen om å "leve evig" er at virksomheten fortsetter å utvikle seg.

Noen vil nok nå etterlyse "nådegavene" som kriterium for å komme i rett oppgave i menigheten, og de har selvfølgelig helt rett. Men dette perspektivet å finne hvor folk har sitt "ego", bidrar til å finne hvor de har sin hovedmotivasjon. Det hjelper oss å få rett synder i rett jobb for å få gjort det hellige oppdrag: å drifte en menighet der nådens midler kan være i bruk til frelse for oss alle sammen, og å nå nye med frelse.

Uten pastor blir det ikke en god menighet.
Med god pastor blir det en bedre menighet.

Idag skriver jeg om den gruppe jeg selv tilhører: pastor.
Det trengs en ny fokus på å oppmuntre unge menn til å ville søke seg til en pastortjeneste og gå inn i pastorstudiet for å forberede seg til det.

For det første trenger menighetene pastorer. For å sitere Javier Villaroel Almaraz generalsekretær i den evangelisk lutherske kirke i Bolivia (ICEL)  "Alle menighetene bør ha en pastor som bruker alle medlemmers nådegaver for å vokse."(Jeg har hentet sitatet fra www.nlm.no ,men det ligger ikke ute lenger nå)

For det andre trenger noen å ville bli pastor.

Ingen vil bli noe som ikke har en viss status og er litt kult i øynene til sine venner. I Den norske kirke er det både lønn, pensjonspoeng og anerkjennelse å hente i begravelse til mennesker i nød, og når en skal drive krisehåndtering etter ulykker.

Men i det frikirkelige Norge, og på bedehusene, er pastortjenesten i realiteten blitt en lavstatustjeneste som kommer langt ned på lista over ønsket utdanning.

Denne situasjonen henger ikke spesielt sammen med lønn, selv om det nok spiller inn også.
Først og fremt henger det sammen med hvordan kristne ser på pastoren og hans tjeneste.

Hvis du ikke føler du trenger en pastor i din menighet så blir det den type "pastorer" du dyrker frem: en som tar pastortjenesten som en bijobb, som ikke har all verdens  utdanning, og som går til kjappe prekener ut fra noen samtidsbøker, uten å jobbe solid med bibeltekstene.
Da får du en som slutter like raskt som han kom.

Hvis vi fastholder at en menighet trenger en pastor så må vi gjøre det vi kan for å sikre oss gode pastorer som er godt forberedt og blir trofast i sin tjeneste lenge.
Og vi trenger mange slike pastorer for våre barn.

"Dere har ikke fordi dere ikke ber" sier Jakob4,2

Du får den pastor du ber om.

Hvilken pastor ber du Gud om?



AdFontes er Norges eneste luthersk pastorutdanning som står for Bibelens ufelbarlighet. Kjenner du en som burde søke der så tips han eller oss.

Jødene hører hjemme i våre kirker og menigheter
Del 2 etter 11.nov.

Noen ganger lurer jeg på hva som skal til å vekke oss i våre kirker og bedehus for å få rett selvforståelse og perspektiv.
Vi må være blinde i våre kirker og menigheter om vi ikke ser at jødene hører hjemme i våre menigheter. Det er nettopp jødene som grunnla vår kirke.
På pinsedag var de alle jøder de 3000 som ble døpt til å tilhøre denne Jesus-bevegelsen.

Vår bibel er skrevet av jøder og om jøder. Eneste unntak kan være Lukas som skriver tobindsverket Lukas-Apostlenes gjerninger. Og nettopp han lar oss få denne informasjonen: alle som startet denne Jesus-bevegelsen var jøder.
Det store spørsmålet i urkirken var om ikke-jødene skulle få være med. Så jødisk var denne bevegelsen.

Når vi i tillegg tilber jøden Jesus som vår frelser, en omskåret jøde som aldri har spist svinekjøtt og rekesmørbrød fordi det ikke passer med jødisk lov i GT, så har vi blitt ganske blinde når vi tar for gitt at kirken er stedet der ikke-jødene skal regjere.
Den kristne kirke er alltid for jøde og ikke-jøde, for mann og kvinne, for ung og gammel, for frisk og syk. Og bibelen er klar: det er ikke-jødene som skal ta hensyn i menigheten så de jøde-kristne skal kunne kjenne seg hjemme i sin egen kirke.

Rent praktisk betyr det at de som måtte være jøder i våre menigheter må få frihet til å holde sine jødiske forskrifter for å kunne bevare sin jødiske identitet og folketilhørighet. Sålenge ingen gjør dette for å bli frelst er slike jøder nøyaktig slik vår modermenighet i Jerusalem i begynnelsen. Der var det mange tusen Jesus-troende jøder som holdt seg strengt til Moseloven.

Stor eller sann menighet?

Europa blir mørkere og mørkere åndelig talt. Sekularisme, ateisme, new-age, islam, og død kristendom overtar Europa. I dette etterkristne Europa er det slutt på drahjelpen fra storsamfunnet for å få etablert gode bibelske menigheter.

Vårt budskap til våre barn er ikke at det var mye bedre kristenliv på besteforeldrenes tid, men at nå er tiden Gud lot oss bli født. Vi er født, utvalgt, ja håndplukket av Gud til det formålet å være Hans etterfølgere og vitner i denne tid i en verdensdel der alt blir mørkere og mørkere. Og Guds hensikt er å bruke nettopp oss til dette krevende oppdraget - å bringe frelse til mennesker som ellers går fortapt.
Som konsekvens blir utfordringen å lage nye gode menigheter som alle kommer til å begynne som riktig små menigheter. Fokus må ikke være på hva som gjør oss kule og store, men sanne og bibelske.

Fremtiden til hver enkelt menighet ligger i bibelsk å overøse menighetslemmene med Guds Ord slik at den enkelte settes istand til å komme nærmere Han og å gjøre det som bibelen lærer oss å gjøre:

- komme sammen ukentlig for å få Guds Ord til seg i menighetssamlingen og få nattverd og få tatt til oss nådeordene uke etter uke.
- få menighetsfamilien som ditt nettverk til å leve som motkultur.
- oppdage bibelen og lese den så hyppig at Gud får prege og forme oss.
- bli ivrige på å bringe andre i felleskap med Jesus.
-  lærer seg forpliktethet og utholdenhet i forhold til naturlige oppgaver i menighetsfelleskapet.
- lære å gi tiende av sin inntekt så vi kan drive menighet og nå ut til andre. Malakia 3.10 sier at vi skal bringe tiende til templet, og så vil Gud øse velsignelse som mer enn kompenserer for vår gaver. I det etterkristne Europa blir det slutt på å tro at staten skal betale for bibelsk kristendom og bibelske menigheter.

Det vi trenger er altså ikke store, men sanne menigheter.

Og det vi trenger er ikke "flotte" kristne, men ekte og sanne kristne.

Vi trenger frimodig bruk av hverandre for å håndtere de vanskelige ting i livet: synd som skal bekjennes, smertefulle sår fra det andre gjorde mot en må en kanskje få faglig hjelp med.

For ordens skyld: en liten menighet er ikke sann fordi den er liten, og en stor menighet kan være sann selv om den er stor.

Kristne om omskjæring.

Den kristne kirke er i sitt utgangspunkt en jødisk Jesus-bevegelse - også menigheter i Norge.

Det startet med den jødiske gruppen som den jødiske Jesus omga seg med.
Da denne jødiske gruppen kom til gigantbyen Antiokia, (dagens sørøst-Tyrkia) ble det så mange ikke-jøder med at en måtte finne et nytt navn for hele gruppen. De ble hetende "kristne".  Det var ikke bare en gruppe av jøder mer, men også ikke-jøder. De kalte dem forresten ikke jøder og ikke-jøder. De ble kalt "omskårne" (jøder) og "forhuder". (ikke-jødene).
Den siste bibeloversettelsen har på tross av mange modig direkteoversettelse ikke våget å oversette "uomskårne" med det som egentlig står "forhudene".

Vår mor-menighet i Jerusalem med alle sine jødiske apostler og ledere drøftet (Apgj 10,11,15) om en skulle pålegge de av oss som er "forhuder" å bli omskåret for å få være med i denne Jesus-bevegelsen som til nå hadde som prinsipp å leve som Jesus. Det hadde vært den naturligste ting at alle menn var omskåret, slik Gud hadde befalt Abraham og hans etterkommere, og alle holdt de jødiske spiseforskriftene.
En kom da til at de som var "forhuder" skulle forbli slik.

Men snart kom ikke-jødene, "forhudene", i flertall i vår kirke og alt ble snudd på hodet.  De jødekristne ble mer og mer uglesett. Antisemitismen vokste. Kirken glemte at bibelen er skrevet av jøder og om jøder, og vi tilber jøden Jesus. Når noen som nå kaller seg kristne motarbeider retten til mannlig omskjæring så er det også et angrep på den gruppen i våre menigheter som er av jødisk bakgrunn og som vil omskjære sine guttebarn på samme måte som urkirken og alle jødekristne senere har gjort. Det er enhver sin kristenplikt å forsvare våre jødekristnes og andre jøders rett til omskjæring.

Hvem en leder skal frykte.

Om du er ansatt for å utføre en jobb så er oppgaven vanligvis å gjøre jobben rett.

Men er du leder er det et helt annen spørsmål: Ikke om du gjør jobben rett, men om du gjør den rette jobben.
Er jeg med å sette mål som tar oss i rett retning så vi når mål vi skal nå? Alternativt øder vi en masse av felleskapets ressurser med å gå i feil retning.
Det er altså som en maler som du hyrer for å male huset ditt. Så kommer han og skal ha betaling fordi han har gjort et fantastisk malerarbeide. Men du vil ikke betale han, fordi han har ikke malt huset ditt. Han malte naboens hus.

En leder kan lure folk til å tro han/hun gjør en god jobb.  Du kan til og med drive det så langt at du blir bejublet, får lønnsforhøyelse og ha høy anseelse.
Men det blir vanligvis avslørt etterpå om jobben var dårlig. Det er den anklagen vi nå retter mot de som var ansvarlige for atomreaktoren i Fukushima. Nå ser vi hvor dårlig jobb de egentlig hadde gjort.

Det er derfor to dommer en kristen leder skal bry seg om, og det er overhode ikke samtidens dom. Lederen skal kun bry seg om:
Historiens dom og
Guds dom.

Og egentlig skal han/hun bare bry seg om Guds dom.

Resultatorientert menighet
Suksesskriterium: kristen begravelse

Det er bare en måte vi virkelig kan bruke som sukresskriterium i vårt kristne arbeide og menigheter og det er ikke oppslutning på gudstjeneste, ikke antall med i ungdomsarbeide og liknende forhold.

Det eneste suksesskriteriet som gjelder er: kristne begravelser.

Om et menneske ikke blir bevart i den kristne tro frem til sin død, så er de ikke i mål.  Det hjelper ikke med all verdens flotte ungdomsarbeide om de samme folkene noen år senere har forsvunnet fra det kristne felleskapet.

Samtidig lærer vi av samlivsrådgivere at de ektepar som ønsker å leve sammen hele livet og ønsker å bli gamle sammen, de skal ikke fokusere på å bli gamle sammen, men fokusere på å fungere godt sammen "nå", denne dagen, denne uka. Sørger de for å holde sin relasjon til hverandre god "nå", så vil tiden jobbe for dem så de en dag blir gamle sammen.

Slik kan vi også tenke omkring det med å jobbe målrettet for at våre menighetslemmer kan bli bevart til sin død. Vi må fokusere på "nå", på denne uka.
Vi er skrudd sammen fra Guds side slik at vi trenger ukentlig påfyll av ferskvaren som heter: Guds Ord preket til oss. Vi må høre nåden preket til oss for å kunne ta imot den på nytt, og at den skal ha virkning på oss. Det finnes noen som tilsynelatende lever av å ha de riktige bibelkonservative meningene, og så går de ikke til noe kristent felleskap for å få Guds Ord preket til dem, eller få nattverden. Men vi blir aldri frelst av de rette meningene. Vi blir frelst av nåden som rekkes oss i prekenen. Det er ferskvare og ikke lagervare.

Turist-misjonærer

Etter å ha introdusert begrepet "turist-misjonær" vil jeg gjerne presentere noen flere tanker fra min erfaring i Israel. Gud er Herre over historien, har oversikten og er den som egentlig driver fremveksten av Hans sanne kirke på jord. Han bruker forskjellige redskaper til ulik tjeneste.

Jews for Jesus er en jødemisjonsorganisasjon som jeg har veldig stor respekt for. De er bånn ærlige. De lyver ikke med oppblåste tall av resultat fra sin virksomhet.  De driver med gate-evangelisering og oppsøkende virksomhet og er for jødene provoserende direkte: de vil gjøre spørsmålet om Jesus er Messias til et uunngåelig tema i jødiske kretser.

Så hva sier denne "proffe" jødemisjonen og andre som er involvert i å dele evangeliet med det jødiske folk: de fleste jøder som kommer til tro på Jesus har møtt en ikke-jødisk kristen som fortalte dem om Jesus på en slik måte at de ønsket å bli bedre kjent med Han. Fra min tid i Israel vet jeg at de fleste israelske jøder som kommer til tro på Jesus gjør det etter å ha møtt "vanlige" kristne i utlandet. For noen var det slik at de møtte en kristen som gjorde at de var villige til å høre mer av andre etter de kom hjem til Israel, og for andre var det faktisk kristne i utlandet som ble fødselshjelperne til troen . Det er altså de "ikke-profesjonelle" vitnene som ble viktige redskaper i en fase av omvendelseshistorien, - i mange tilfeller noen som bare var involvert i en kortere fase på noen uker eller måneder, eller noen få år.  Disse kristne var ganske enkelt lydige mot Gud da Han åpnet muligheter for å dele evangeliet i hverdagen.

Det er interessant at Jews for Jesus er blant de som har understreket disse realiteter.
En av mine læremestere til denne innsikt møtte jeg i Los Angeles i 1992 da jeg forberedte meg til Israelsmisjon  på Fuller. Det er Tuvya Zaretsky  Klikk på navnet hans så får du hans vitnesbyrt. Da jeg møtte ham hadde han vært misjonær i Jews for Jesus siden 1974. Han er fremdeles i fullt utadrettet arbeide i 39 år i denne misjonen.

Kort- og langtidstjeneste

Det finnes tre former for misjonærtjeneste: langtidstjeneste, korttidstjeneste og turist. Korttidstjeneste er 5-15 år, turist er 1-4 år, og langtids er når det meste av det yrkesaktive livet brukes i samme tjeneste.
Det er betydelige gevinster med å ha folk i langtidstjeneste så lenge det legges opp til utvikling og fornying både av oppgavene og personen det gjelder. I små misjoner er det åpenbart vanskeligere å få til dette siden en har få relevante ledige stillinger å sette folk inn i.

Jeg var i 13 år involvert i tjeneste ved Caspari Center, Jerusalem. Det er korttidstjeneste. Vi norske arbeidere i misjon har veldig kort horisont. Vi skal hjem på grunn av barna, og det er jo bra at barna ikke ofres. Men det spørs om det er bare barna som kaller. Kan det være at spennende jobber, karrierestiger, pensjon, lønnsnivå, frynsegoder, norsk nettverk o.l. kaller like mye? For om en kommer hjem til Norge når barna er sånn ca 12 år gamle, og en har en 3-4 av dem, så skulle en etter 10 år i Norge være klar for nye runder i det landet en kan språket, kulturen og har nettverket. Er det da misjonen som ikke kan eller vil nyttiggjøre seg personen som har gjort unna oppgaven med barna, eller er det personen selv det står på?

Det finnes fremdeles misjonærer med lang horisont, men da må en gjerne til amerikanske evangelikale misjonærer. En slik en møtte jeg sist gang jeg var i Jerusalem i oktober. Den nye unge amerikanske kvinnen som jeg møtte på misjonssenteret i Jerusalem smilte til meg da jeg spurte hva hennes tidshorisont var: "Her planlegger jeg å være til jeg går av med pensjon".

Det er selvfølgelig misjonens behov som skal bestemme hvem de vil bruke sine lønnsressurser på, men er tidshorisonten kort hos misjonsorganisasjonen kan en spørre seg om de er ambisiøse nok. Hvor mange misjonærer rekrutteres med utrykkelig ønske fra oppdragsgiver om å vurdere å stå i tjeneste frem til pensjonsalder?